EGMONT SAMLER FANTOM-HEFTET (23.11.08 )
På femtitallet hadde Fantomet eget, norsk blad. Nå samler Egmont Serieforlaget alle Fantom-heftene fra tiåret i en egen bokserie.
Fra 1952 til 1954 var det norske Fantom-heftet i salg. Dette var den første jevnlige publisering av et norsk tegneserieblad tilegnet Ånden som går, selv om Fantomet ikke var med i hvert hefte. I fargeblader på 32 sider opptrådde tegneseriehelten til Lee Falk sammen med serier som Prins Valiant, Mandrake, Rip Kirby, King, Blondie og Lyn Gordon.
Nå kommer Egmont Serieforlaget til å samle alle 21 Fantom-heftene. Dette går frem av et nyhetsbrev til abonnentene på bokserien Det tjueførste Fantomets krøniker. Tanken er å gi Fantom-heftene ut i tre bøker. Bladene skal trykkes i kronologisk rekkefølge der både forsider og annonsesider vil bli gjengitt.
Slik kan de nye samlebøkene med Fantom-hefter komme til å se ut. (Montasje: Egmont Serieforlaget)
Etter det Serienett kjenner til, vil bokserien ikke inneholde Fantomet-utgivelsene Fantomet og dyrenes konge og Fantomet og de kvinnelige pirater fra henholdsvis 1949 og 1950. Det er heller ikke kjent om Egmont Serieforlaget planlegger opptrykk av disse første norske Fantomet-utgivelsene.
Dette er en bokserie jeg sannsynligvis må ha… McCoy er MIN Fantomet-tegner, og de andre sereiene i bladet er også ting jeg liker å se i bokform.
Hvordan får man satt seg på lista? Er ikke abonnent på de nadre Egmont-bokseriene.
— Arild 11/24/08 10:44 #
Dette er en bokserie jeg sannsynligvis klarer meg veldig godt uten. Synes disse faksimileutgavene i liten grad burde appellere til andre enn nostalgikere og de som har et sterkt / personlig forhold til akkurat disse utgivelsene. Det blir mye det samme som utgivelsen av de første årgangene med Donald Duck (&Co). Dårlige gjengivelser av serier som i utgangspunktet er dårlig presentert. Dersom man ønsker å lese selve seriene finnes disse ofte i langt bedre utgaver både på norsk og originalspråket hvor både teksting, oversettelse og repro holder et høyere nivå.
En ekvivalens til musikk: Det blir litt som om man skulle produsere CD-utgivelser med Beatles hvor man legger inn hakk og sus som fantes på utspilte vinylplater. Selvsagt vil ingen ha det. I stedet remastrer man osv og sørger for at lyd og presentasjon er bedre enn noen gang på nyutgivelsene.
— Gonzales Lund 11/25/08 11:08 #
Dette er en bokserie jeg sannsynligvis må ha. Synes disse faksimileutgavene appellerer veldig til nostalgikere i alle aldre. Det blir mye det samme som utgivelsen av de første årgangene med Donald Duck (&Co, de komplette årgangene). Synd de ikke gjorde det samme med Fantomet-krønike-bøkene, da skulle jeg kjøpt disse også.
Fargene er riktignok litt for grelle og redigeringen var ikke helt topp på femtitallet, men nostalgien og sjeldenheten til disse bladene veier opp for det.
Kunne godt tenkt meg at de gjorde det samme med f.eks. Stålmannen og Lynvingen fra femtitallet.
— Øyvind B 11/25/08 16:01 #
Dette er en fin måte å gjøre ganske sjeldne blader tilgjengelig på for alle, og som faksimileutgaver er det også en god dokumentasjon av datidens tegneserieutgivelser. Med den opprinnelige oversettelsen og autentiske reklamesider gir det et godt tidsbilde, ikke bare for nostalgikere, men for alle oss som er interessert i tegneseriehistorie som sådan. Jeg er ingen stor fan av Fantomet lenger, men denne bokserien synes jeg ser interessant ut.
Jeg ser heller ingen motsetning mellom å gi ut slike opptrykk og å gi ut seriene i bedre versjoner med gode farger på fint papir. Det er plass til begge deler.
Det er forresten ikke alle som er så opptatt av at gamle LP-plater skal remastres og tukles med, for noen er det et et poeng at de har det opprinnelige lydbildet fra den gang da – ikke lyden av den utspilte LP-platen selvsagt, men lyden slik den hørtes ut da den kom fra studio den gang på 60- eller 50-tallet…
Og hva vil neste bokserie bli? Kanskje “Spøk og Spenning” hadde vært noe?
— Einar H. 11/26/08 08:42 #
Enig i at det til en viss grad kan være morsomt å lese gamle blader i faksimile for å danne seg et inntrykk av et tidsbilde, men likevel blir jo dette mest for spesielt interesserte. Og kommersielle tegneserieutgivelser er jo faktisk av de trykte media som dårligst speiler sin samtid. Når man leser gamle Donald-blader er det nesten påtagelig hvor like de er dagens. Dette kommer jo i stor grad av at blader som Donald Duck (&Co) i liten grad ser det som noe poeng å fornye seg, men snarere er målet å kopiere stil og miljø slik det var rundt 1950.
Dersom jeg var ute etter gode tidsbilder ville jeg derfor mye heller lese faksimileutgaver av andre deler av bladpressen som Vi menn, Filmjournalen, Allers, Norsk Ukeblad, Aktuell, Pop nytt, Det nye osv. Slike blader virker jo nærmest antikvariske bare de er 10-15 år gamle og ved å lese slike blader fra 50- og 60-tallet føler man seg virkelig hensatt til en annen tid.
— Gonzales Lund 11/26/08 14:23 #
Donald Duck er neppe særlig representativt å dra frem når det gjelder å gjenspeile et tidsbilde, selv om boken Donaldismen er inne på flere trekk som også her som kan gi visse nøkler til forståelse av samtiden. Spesielt uheldig er det når vi vet at det finnes dusinvis av serier som er nettopp gode eksempler på at kommersielle tegneserieutgivelser kan speile sin samtid, på godt og ondt. I f.eks. Johnny Hazard finner du alt fra siste års biler, fly, moter og interiør som til de grader er nøyaktige og pålitelige tidsbilder. Det samme kan sies om Buck Ryan, Mandrake, Lyn Gordon av Dan Barry, Rex Morgan, M.D., Judge Parker, Apartment 3-G, Julia Jones, Mary Perkins On Stage, EC Comics og mange flere. Det spørs noen ganger bare på hva du ser etter, det kan være så mangt, og hvor godt du ønsker å se.
— jostein hansen 11/26/08 15:28 #
Jeg påstår jo ikke at tegneserieutgivelsene ikke speiler sin samtid, men at de er av de mediene som dårligst gjør det. Plukk opp en ti år gammel avis eller ukeblad og den vil føles gammel, mens en ti år gammel tegneserie omtrent vil være identisk med et hefte av i dag. (Kanskje bare at den medfølgende plastleken er litt mer fancy.)
Dessuten snakker vi jo om utgivelsene. Dersom du vil lese en serie som Johnny Hazard for å se på biler og fly, bør du heller lese en nyopptrykt utgave med god papirkvalitet og kanskje også på originalspråket med original lekker håndtektsting i stedet for å lese en dårlig faksimileutgave av Skippern eller Fantomet (hvor JH ble presentert i Norge). Serier ble ikke pent presentert i Norge på 50, 60 og 70-tallet.
I tillegg er det selvsagt at en tegneserie f.eks. med handling fra 2. verdenskrig har fly, tanks osv som er sånn brukbart historisk korrekte. Men om man f.eks. ser på film vil i tillegg historiske filmer i langt større grad enn tegneserier speile sin samtid. Det er forskjell på filmer fra 2. verdenskrig spilt inn i dag, de som ble spilt inn på 40 og 50-tallet og de som ble spilt inn på 60 og 70-tallet. Skuespillere, regissør, teknikk, klipping, holdning, idealer og til en viss grad også mote speiler tiden de har spilt inn i. På denne måten sørger man for å utvikle og fornye mediet og hele tiden være i kontakt med publikum. Tegneseriene virker dessverre mer tungrodde på denne måten. Endringer og fornyelser går senere og man opprettholder klisjeene i større grad. Risikoen er dessverre at man mister kontakt med sin samtid og publikum, og at tegneseriene marginaliseres som medium.
Det siste her var kanskje en digresjon i forhold til temaet, men ikke desto mindre en interessant en. Uansett er budskapet mitt at faksimileutgaver av dårlig presenterte tegneserier noe som jeg ikke klarer å se nødvendigheten av. Dersom man ønsker å presentere 40- og 50-talls serieklassikere for norske lesere i påkostede og overprisede bokutgaver, burde man sørge for en presentasjon som er seriene verdig. Kanskje da også at man kan forsvare prisen på boka. Men det blir kanskje for kostbart for Egmont?
— Gonzales Lund 11/27/08 09:43 #
Her er det snakk om en generalisering som vitner om liten virkelighetskontakt og serieforståelse. Det er rett og slett ikke riktig det som beskrives av herr Lund.
Det er himmelvid forskjell på kvaliteten på tegneserier (som det er på alt annet) og hvordan de gjenspeiler samtiden, av den enkle grunn at noen serieskapere var mye dyktigere og la mye mer vekt på dette enn andre. Nettopp derfor er f.eks. Johnny Hazard en svært interessant serie å studere i dag, fordi den er så briljant teknisk utført i forhold til sin samtid. I tillegg har den fremragende tegninger, levedyktige historier og varierte plott.
Den største virkelighetsfraskrivelsen er imidlertid påstanden (stadfestelsen?) om at “tegneserier ikke ble pent presentert i Norge på 50, 60 og 70-tallet”. Det er veldig langt fra hva som er den faktiske virkelighet. Som vi vet vokste tegneserien frem i aviser og tildels ukeblader, både i det store utland og her hjemme. Her finnes det lange og rike tradisjoner. Jeg har et stort utvalg med diverse serier fra aviser og ukeblader som viser at det ble lagt veldig mye arbeid i å oversette og tekste serier så tett opp til originalen som mulig. (Unntaket er enkelte serier som fikk erstattet snakkeboblene med tekst under bildene.) Og ukeblader som Allers, Hjemmet, Illustert og Norsk Ukeblad hadde i flere tiår dags- og søndagsserier som burde vært trykt opp i solide samleutgaver. Her er ofte fargene og trykkkvaliten helt upåklagelig, mye bedre enn de fleste av dagens utgivelser.
Johnny Hazard og en rekke andre søndagsserier i Skippern var også gjengitt uredigert, i matte klare farger og med pen håndteksting. Avisene på den tiden var fulle av serier som var dyktig oversatt og håndtekstet. Hvor blir det av samleutgavene?
Men en sak har Gonzales rett i, at Fantom-heftene ikke var pent redigert hele veien, men et slikt unntak får vi tåle i nostalgiens skjær.
— jostein hansen 11/27/08 13:30 #
Jeg vil igjen minne om at vi snakker om serieutgivelsene og ikke seriene i seg selv. Jeg har så langt ikke sagt et vondt ord om Johnny Hazard. Når det gjelder “stadfestelsen” om dårlig presentasjon av serier på norsk på 50, 60 og 70-tallet blir det nok påstand mot påstand. Herr Hansen kan sikkert hoste opp et eksempel eller to på serier som har blitt pent presentert i løpet av 30 år. Men jeg tror nok de fleste som har en brukbar samling av serier fra perioden kan være enig med meg i at det var unntakene snarere enn regelen. For de langt fleste serienes vedkommende snakker vi om dårlig trykk, maskinteksting og heller hastverkspregede oversettelser.
Jeg klarer derfor fortsatt ikke å få meg til å forstå hvorfor seriefans heller vil ha faksimileutgaver enn nye gjennomarbeide utgaver av seriene. Jeg synes fortsatt at pent trykk, nye oversettelser og håndteksting er hva klassikerne fortjener. At herr Hansen av den grunn anklager meg for å ha liten virkelighetskontakt og serieforståelse sier nok mer om ham enn om meg.
— Gonzales Lund 11/27/08 14:46 #
Undrer meg på hvor stor samling Gonzales har av tegneserier fra de tre tiårene som er nevnt? Har f.eks. Donald Duck noen gang hatt bedre trykk og mer veltilpassede farger enn på 50-tallet?
Jeg samstemmer 100% i at klassikerne fortjener pent trykk, nye oversettelser og håndteksting (veltilpasset digital font går utmerket). Og nettopp derfor utgis også CBSV, Hall of Fame, Legenden om Blueberry, Sprint bokserie og Klassikerserien, for å dekke dette behovet. Har du sistnevnte serie komplett Gonzales? Her er ihvertfall alle dine kriterier oppfylt til punkt og prikke. Det er meget gjennomarbeidede utgaver som viser at Serieforlaget tar både seriene og fansen seriøst. I dette bildet er faksimileutgavene unntaket fra regelen. Derfor skulle det ikke være noen grunn til ikke å glede seg over Klassikerserien, når det er en slik serie du faktisk etterlyser?
— Jostein Hansen 11/28/08 01:33 #
Jeg synes fortsatt at herr Hansen blir ganske usaklig og irrelevant i argumentasjonen, men ok. Ettersom han gjentatte ganger anklager meg for manglende serieforståelse og for ikke å vite hva jeg snakker om får jeg kanskje svare på spørsmålene hans. Jeg er langt fra noen komplettist i forhold til seriesamling, men har alltid vært fascinert av forskjellige aspekter av populærkultur. Dersom det har dukket opp gamle hefter og blader enten på loppemarked eller gamle loft, har jeg som regel tatt dem med meg. Etter hvert har det blitt en brukbar samling, men mer som tilfeldige punktnedslag. Å betale i dyre dommer for å komplettere kunne ikke falle meg inn. I forhold til 50-talls hefter av Donald Duck (&Co) vil jeg gjette på at jeg har nærmere 100. Når det gjelder Spøk og Spenning og Skippern er samlingen mindre, men over 50. Når det gjelder 60- og 70-tallet har jeg fordelen av å ha to storebrødre (jeg er selv født i 74) som jeg har overtatt samlinga til. Så der er mengden hefter og album langt større. Jeg mener derfor at jeg uttaler meg på et brukbart solid grunnlag.
Dog må det innvendes at jeg som voksen leser stiller helt andre krav til seriene enn det jeg gjorde da jeg var barn og ungdom (da mesteparten av de gamle heftene ble skaffet). Snart 35 år med mye serielesning får ta skylda her. Et krav er for eksempel at seriene bør kommunisere på samme måte som litteratur, film og musikk som jeg konsumerer. Slike krav er det dessverre få serier som innfrir. Tvert i mot synes jeg det meste av dagens kommersielle seriemarked kjeder meg. Og sant å si er det langt mellom gullklumpene også i det historiske materialet. Det aller meste av heftemarkedet er klisjefyllte samlebåndsprodukter for barn utgitt av profitthungige storforlag. Slik var det før og slik er det nå. Det som interesserer meg mest nå er derfor de som representerer fornying av tegneseriene. Og tegneserier som henvender seg mer til voksne lesere ettersom jeg finner det mest engasjerende å lese selv. Lite av dette kommer fra de store forlagene. Men desto mer fra forlag som No Comprendo og Jippi i tillegg til at jeg leser mye utenlandsk. (Jeg skal holde meg for god til å spørre på hvilken måte herr Hansen følger med på nye internasjonale trender i tegneserieverdenen. Men hans uttalelser tidligere på denne siden tyder på at det er i begrenset grad. “Serieforsåelse” handler ikke bare om å ha komplette samlinger i mint-utgaver. Snarere tvert i mot….)
Når det gjelder klassikerserien har jeg heller ikke denne komplett. I stor grad kommer det av at jeg har mye av seriene fra før, og da gidder jeg ikke betale overprisede bøker for å få dem en gang til (selv om presentasjonen er bedre). Men jeg har en passe bunke, og er enig i at de har gjort en god jobb når det gjelder innholdet. Så er det jo nok av serier som man kunne ønske seg i serien, men det kommer vel etter hvert. Men altså som vanlig med Egmonts “kvalitetsbøker” er ankepunktene distribusjon og pris. Et annet ankepunkt er dessuten det litt teite navnet – klassikerserien – og det å tyne samlerne med å ha lik innbinding på bøkene osv. Jeg synes egenlig hele innpakningen er litt feil i forhold til design, men det er selvsagt et mer subjektivt synspunkt.
— Gonzales Lund 11/28/08 10:16 #
Her har nok Gonzales misforstått en del. Men det går greit når han oppklarer det hele selv. Det er åpenbart at når herr Lund gjentatte ganger skriver at ”...forlagene burde sørge for en presentasjon som er seriene verdig”, at noe ikke henger sammen. Nå har den som hevdet dette selv bekreftet at det ikke stemmer, og at det er utgitt en lang rekke bøker, som altså yter klassikerne rettferdighet. Leit at Gonzales skal være så kritisk til noe som han selv senere roser. Da er det virkelig lov å stille spørsmål, og opplyse andre om hva som er de faktiske forhold.
— jostein hansen 11/28/08 19:34 #
Sukk… Mitt utgangspunkt har hele tiden vært at overprisede faksimileutgaver av gamle seriehefter virker helt unødvendige. At Egmont har gitt ut noen klassikere i finere utstyr endrer ikke det faktum. Det er fortsatt enormt å ta av på klassikerfronten. Tok forresten en ny titt på klassikerserien, og må jo si at jeg synes design og innpakning er litt svakt. Se f.eks. hva Fantagraphics får til med sine klassikerutgaver. Og som før nevnt synes jeg at distribusjonen er dårlig og prisen er for høy… Men innholdet og papir er jo greit nok…
— Gonzales Lund 11/29/08 17:19 #
Takk for siste kommentar. Da er vi faktisk ganske så enige…
Det er mye å ta av, mye å grave frem, glemte klassikere som dessverre har stått i skyggen av de mer berømte, mer eller mindre tilfeldig. Med tiden blir de dessverre også glemt, men Klassikerserien burde være en bokserie som også kan komme med en overraskelse eller to. Noen gode tips innenfor spenningsseriene i avisstripeformatet?
— jostein hansen 12/02/08 01:13 #
Jeg tar opp Hansens hanske og ønsker meg en eller flere samlebøker med en virkelig klassisk westernserie; Casey Ruggles. En serie som gikk i gamle COLT i forna da’r, men av og til i svaært dårlig forfatning (utvaskede originaler/dårlig trykk). Kjempeserie! Egentlig var dette bladet hjem for mye bra seriekultur, om man da, som meg, liker westerns…
En klassikerserie burde nemlig være hjem for gode serier som ellers IKKE er kjørt til døde her i landet, slik som Modesty, Mandrake, Rip Kirby og Fantomet. Dette er stoff som vi både har lest og gjerne har i andre samlinger, vi har jo hatt gleden av et blad som Agent X 9 som har presentert mye bra gjennom tidene. Men hva med alle de fantastiske seriene som er mindre kjente? Casey Ruggles er en, hva med andre titler? Tom Trick? Rusty Riley?
— Arild 12/02/08 10:45 #
Mmmm. Casey Ruggles. Skulle foreslått Kubert’s Tarzan om eg ikkje allereie hadde planlagt å kjøpe meg dei engelske hardcover bøkene til jul. Buz Sawyer og Alley Oop er andre gamle kjende frå gamle svart-kvitt hefte. Og Dan Spiegle sine Hopalong Cassidy historiar… Det er bra gamal western. Jerry Spring kunne godt ha kome ut på nytt i hardcover. Same med Red Kelly / Comanche.
— Knut Robert Knutsen 12/02/08 11:16 #
Jeg kunne tenke meg å få sett “Little Nemo in Slumberland” på norsk, en serie som fremdeles er lesverdig og morsom 100 år etter at den kom ut.
Men det jeg ikke likte med Klassikerserien, var at den ble veldig springende og tilfeldig i sin presentasjon av seriene, samtidig som serier som “Modesty Blaise” var litt for utbrukte.
Ellers var “distribusjonen” for serien den samme som med en god del av Egmonts bokutgivelser, nemlig stort sett via direktesalg/ abonnement. Og redaktørene måtte nok i første rekke satse på kjente navn for å nå flest mulige kjøpere.
Kanskje forlagene kunne se på de danske og svenske “Comics”-bøkene som forlaget Carlsen utga en 10-12 stykker av? Disse presenterte 10-12 ulike avisserier i hver bok, og selv med “gjengangere”, var det mange serier jeg kunne tenke meg å se mer av.
— Frank Flæsland 12/02/08 22:51 #
Grunnen til at Modesty Blaise går i klassikerserier er at det er denne som er mest populær og mest etterspurt. Det samme gjelder Agent X9, de nummerne av Agent X9 som ikke har med Modesty selger dårligst.
Enig i at Comics – den stora Serieboken var en flott serie. Det kom åtte bøker 1970-75. Flotte serier og stort flott format. De største bøkene var 245×345 mm.
— Øyvind B 12/03/08 08:04 #
Casey Ruggles er et meget godt forslag, som er kommet opp tidligere, men som ikke kan gjentas ofte nok. Westerssjangeren glimrer helt med sitt fravær i Klassikerserien. Gi tilbakemeldinger direkte til Egmont-redaksjonen også, se slett ikke bort i fra at det kan hjelpe. Comics-bøkene er antologier med et bredt utvalg serier i ymse redigering, og det er vel disse “smakebitene” enkelte “komplettister” ikke liker så godt. Men Comics hadde mange “ukjente” kvalitetsserier i stripeformat som er verd å kikke nærmere på hva også gjelder Klassikerserien.
— jostein hansen 12/03/08 14:01 #
Mine første møter med mange klassiske avisserier i farger var de deilige Comics – kjøpt på Fantask på syttitallet. Her var mye snadder!
— Spacedog 12/03/08 20:36 #