Artikkelen Ved vegkrysset stammer fra serienett.no.
]]>Bind 5 i Hjertestopper-serien av Alice Oseman handlar om Nick som skal starte på universitetet til hausten. Han er usikker på kva og kor han skal studere og på rundturen han og vener skal på. Charlie er meir sikker på seg sjølv og vil prøve å spele i band. Forholdet mellom Nick og Charlie veks, dei er to forelska tenåringar som er trygge i forholdet sitt, og lurer på dei er klare for eit seksuelt forhold.
Frå starten med publisering på internett, via sjølvpublisering til no storseljar, har serien vokst både i popularitet. Bind 5 skulle eigentleg vere siste bok i serien, men Alice Oseman annonserte i april 2023 at det ville kome eit bind 6, som blir siste boka.
Suksessen til teikneserien fekk nok eit løft grunna serien på Netflix, og Oseman har vore sterkt involvert i utviklinga av tv-serien både som manusforfattar og produsent. Sesong 3 skal kome på Netflix seinare i år.
Blyantstrekane til Alice Oseman er litt vare og skjøre og passar historia dei fortel, syns eg, slik dei har gjort gjennom heile serien. I dagens samfunn er det aller meste media og bilete vi konsumerer i fargar, og det gjeld også i teikneserieverda.
Dei få som brukar ein klassisk palett med svart, grå og kvit blir då meir synlege. Oseman brukar nyansar av grå for å skape variasjonar og å vise ein moderne og gjenkjennbar kvardag.
Det er heilt naturleg å tru at historia om Nick og Charlie kunne vere ei sann historie om eit kjærastpar ein stad i Storbritannia. Eit kjærleiksforhold mellom to gutar som går på vidaregåande skule. Naturlegvis har det kome forteljingar tidlegare om homofile forhold, til dømes teikneserien «Blå er den varmeste fargen» av Julie Maroh, eller «Nærmere kommer vi ikke» av Anneli Furmark. Men Hjertestopper satte ein ny standard og gjorde sjangeren tilgjengeleg for ein ny generasjon lesarar.
Det er ein sterk og tydeleg bodskap ho illustrerer, fortalt med ekte varme. Eg kjem fort veldig nær karakterane og blir knytt til dei. Eit viktig tema i Hjertestopper 5 er sex og kropp. Nick og Charlie er siste par i vennegjengen som har sagt at dei elskar kvarandre, og no vil dei overnatte hos kvarandre og ha sex. Dei ytrar dette til vener kvar for seg, men tør ikkje heilt å ta opp temaet med den andre. For Charlie er dette spesielt utfordrande, med ei eteforstyrring og angst, som har gitt han eit komplekst forhold til kroppen sin.
Mor til Nick er støttande og spør om ho skal kjøpe kondom, medan mor til Charlie ikkje vil la han overnatte vekke og er overbeskyttande. Denne dragninga mellom ungdom og ung vaksen, å vere ung og ha lyst på sex med ein partner, er noko dei aller fleste lesarar kan kjenne seg igjen i. Tori, som er syster til Charlie, står fram som aseksuell og disktuerer med Charlie om ho skal bli kjærast med Michael.
Dialogen er tidvis prega av eit ønskje frå Oseman om å vise lesarane at det fins mange kjønnsidentitetar og at ho vil gi informasjon til lesaren om ulike ting. Det blir nesten litt «preachy» til tider. Samtidig så er det ikkje ein så stor distraksjon at det tek mykje merksemd vekk frå lesaropplevinga. For nokre blir dette viktig informasjon, medan det for andre blir ein del av historia.
Samtidig som det er tydelege LHBTQ+-tematikk i boka, så er ikkje det hovudfokuset. Djupast sett handlar denne serien om to gutar som går på vidaregåande og blir forelska i kvarandre og om liva deira som tenåringar. Om alle dei store kjenslene, uvissheita om framtida og spørsmåla om kven er ein er som person og kva ein skal bli.
Hjertestopper 5
Av Alice Oseman
Oversatt av Gunhild Magnussen
336 sider
299 kr.
Gyldendal
Les også:
Rugby og romantikk
Artikkelen Ved vegkrysset stammer fra serienett.no.
]]>Artikkelen Spennende vei videre stammer fra serienett.no.
]]>Det er ikke så lett å fortelle hva historien handler om uten å komme med spoilere. Tittelen Ingen vei tilbake kan definitivt sies å passe: Nagel får vite noe om seg selv som gjør at både han og de aller fleste rundt ham får en endret oppfatning, selv om det kanskje er mer som ligger under. Farah forsøker å endelig gå imot tanten og onkelen og politikken deres. Hun lykkes ikke helt, men forsøket hennes resulterer i at motstandshæren rekrutterer henne og hun rømmer hjemmefra, mens Brage må rømme etter å ha havnet i konflikt med politiet. Men det er ikke bare for hovedpersonene det er «ingen vei tilbake» også samfunnet ser nå ut til å ha nådd et punkt hvor ingenting vil bli som før, i det skrømtene samler seg og Fenris-forbannelsen virkelig begynner å true.
Ved slutten av boken viser det seg til, i alle fall, min store overraskelse at disse to bøkene på til sammen over 300 sider, bare har vært en forhistorie til den «virkelige» fortellingen, som visstnok skal starte to år senere. Det høye tempoet fra den første historien er nå roet et lite hakk ned til fordel for en historie hvor samfunn og politikk får et større fokus. At hver av de foregående bøkene viser hver sin side av grunnlaget som vi etter alt å dømme vil høre mer om i de neste bøkene, er ikke et dårlig grep av Lilleeng.
Jeg er også imponert over hvor god tid han tør å ta med historien (skjønt med de mange revideringene og tiden han brukte på å gjøre første boken ferdig, burde det ikke være overraskende) i en tid der høyt tempo på for eksempel sosiale medier ser ut til å dominere ungdommens hverdag. Lilleeng løser dette på en god måte, det er hele tiden noe som skjer. Men konturene av hva som egentlig foregår begynner bare ganske langsomt å ta form., Ved slutten av boken vet vi ikke vet så veldig mye mer enn ved begynnelsen, og det gjøres plass for karakterutvikling og oppbygging av spenningen til de neste bøkene, når historien virkelig kommer i gang.
Jeg savner likevel litt mer dimensjon på karakterene. For det meste føles det som de har to karaktertrekk: Nagel er selvbevisst nerd, Brage en kynisk tøffing og Farah en rebell med sterk rettferdighetssans. Kanskje har det litt å gjøre med at den brutale virkeligheten karakterene må forholde seg til gir lite rom for å være spesielt mye mer enn tøff, rettferdig, nevenyttig og så videre. Men ved et par anledninger får vi likevel se andre egenskaper hos dem, og jeg skulle gjerne sett at dette var mer utbrodert. Å ha hovedpersoner som ikke alltid er de mest sympatiske er et interessant grep for en tegneserie for barn og ungdom, men skal man beholde sympatien for dem i lengden bør de gjerne ha karaktertrekk som er lettere å kjenne seg igjen i.
Som i første bok har tegningene mer realistiske bakgrunner enn karakterer, og egentlig fungerer det helt fint. Hadde karakterene lignet for mye på for eksempel Marvel, hadde de gjerne blitt stive og uinteressante. Lilleengs stil gir dynamiske figurer som inkluderer alt fra mer realistiske skikkelser, uhyggelige monstre eller nærmest karikaturer.
Et par ting ser likevel ut til å være forandret fra forrige bok. Blant annet ser konturene på tegningene ut til å være laget med noe tykkere streker. Det er et litt pussig valg, ettersom historien på mange måter har tatt en mørkere vending, eller i alle fall ikke blitt lysere, mens tegningene ser mykere og mer ufarlige ut. I tillegg ser karakterene ut til å ha blitt en smule mindre og tykkere, som igjen gir en litt «ufarligere» følelse. Fargene har på sin side blitt noe mørkere og dermed mer truende, og brukes i enda større grad for å markere forskjellene på (mer eller mindre) hyggelige settinger og mer skremmende situasjoner.
Alt i alt har Lilleeng laget en solid oppfølger til den første boken. Igjen er det aktuelle temaer som tas opp, tydeligst er alluderingen til klimaendringer og manglende respekt for naturen, men også forholdet mellom Heradan og Aradan er en (mer eller mindre intensjonell) parallell til Israel/Palestina konflikten Begge deler kan være tankevekkende i en ellers spennede og mørk tegneserie.
Nagel 2 – Ingen vei tilbake
Av Sigbjørn Lilleeng
176 sider
349 kr.
Strand Forlag
Les om tidligere utgaver:
Sammen mot utenforskapet
Farah i kvitauget
Brutale nye verden
Mytologi og dystopi
Artikkelen Spennende vei videre stammer fra serienett.no.
]]>Artikkelen Dobbelt dobbelt dobbelt-lansering stammer fra serienett.no.
]]>Fire spente debutantar, to ulike par, kom med kvar sin nye teikneserie. Dobbelt dobbelt dobbelt-lansering var redaktør Tonje Tornes’ opningsord for kvelden. To titlar som blei lansert: «I pappas hode» av Mari Moen Holsve og Karoline Grønvik og «Forbi stjernenes port» av Benedicte Luane Kristensen og Sam Einar Engh Syftestad.
Dette er andre gongen på kort tid at Egmont har ei slik lansering av heilt nye titlar frå nordisk manga-avdelinga. Første gongen var i januar.
Først på scena kom Mari Moen Holsve og Karoline Grønvik for å snakke om “I pappas hode”. Teikneserien handlar om søskena Liam og Cornelia som har foreldre som akkurat har skilt seg. Dei bur hos faren, som slit med å kommunisere med dei, og ei natt vaknar dei opp inne i hjernen hans. Her opplever dei mykje rart, og treff på mange versjonar av sin far. Som Holsve uttrykte det, “Vi er alle meir enn ein ting” og barna får oppleve at faren har mange sider, også mange dei ikkje kjente til.
Plottet til denne starta som eit teaterstykke, skrive av Holsve i 2017, som det ikkje blei noko av. Det blei lagt på hylla, men etter samtale med Egmont, oppsto ideen om å gjere det til ein teikneserie. Grønvik kom då inn som illustratør.
Mari Moen Holsve er ein etablert forfattar og har skreve mange bøker, men sa at ho kjente på nerver for denne utgjevinga, sidan dette med teikneseriar var nytt for ho.
Egmont kobla Grønvik og Holsve saman og dei arbeida med å tilpasse manuset til ein teikneserie. Grønvik hadde delteke i Egmonts teikneseriekonkurranse i 2021, og har ikkje utgitt ei heil bok før. Ho har jobba med antologiar og mindre abeid tidlegare. Dei to kjente ikkje kvarandre frå før av, så dei blei kjent gjennom arbeidet og sat meir saman etter kvart. Sidan manuset var ferdig, fekk Grønvik mest jobb.
“I pappas hode” er enkeltståande, men det er trådar som kan plukkast opp i seinare bøker. Teikneserien blei beskreven som “magisk realisme” og “familiedrama fantasy”. Både Holsve og Grønvik likte samarbeidet, og kunne sjå for seg å gjere meir saman i framtida. Grønvik bar også på idear for eigne teikneseriar.
Displayer på biblioteket
Holsve har skreve mellom anna “Rasp” frå 2008. Denne boka kunne Karoline Grønvik hugse at ho hadde lest på ungdomsskolen, fortalte ho på lanseringa.
“Forbi stjernenes port” av Benedicte Luane Kristensen og Sam Einar Engh Syftestad var neste par ut. Dette er første boka i ein ny serie om jenta Paprika som bur på ei øde øy med onkelen Oliver. Ein dag dett eit romskip frå himmelen og romvesenet Kaba er ombord. Dei tre set ut på ei reise for å finne “Stjernenes port”.
Kristensen og Syftestad er sambuarar og debutantar. Dei jobbar nært saman og har ei tydeleg, om enn litt forvirrande, ansvarsdeling i følgje Tonje Tornes. Begge gjer litt av alt, men i hovudsak er det Syftestad som skriv mest og skisserer sidene og Kristensen illustrerer mest og tek seg av mange visuelle detaljar.
Sjangermessig ville Kristensen og Syftestad plassere seg meir mot sci-fi enn fantasty, men i den eventyrlege delen av sci-fi. Som tydelege inspirasjonskjelder var både Star Wars, Indiana Jones og One Piece nemnt for sine leikne eventyrlege element. Kristiansen fortalde at dei var veldig nøye med kor ting var plassert, og ville til dømes at lesaren skal kunne følgje med på kor karakterane er på ulike stader i New Everest, hovudstaden. Dette gjorde jobben vanskelegare for dei som historieforteljarar, men meir spennande for lesaren.
Forfattarane fortalte at dei var interesserte i sterke kvinnelege hovudpersonar frå film, tv og andre teikneseriar, og at dei i sin serie ville løfte fram litt ulike typer sterke kvinner. Paprika er ein tomboy og er teikna med lite framheva kvinnelege former, noko som ikkje er eit typisk mangatrekk.
Dei er allereie i gang med bok 2 og har eit omtrent ferdig manus og er på skissestadiet. Per no ligg serien an til å bli på sju bind, men fokuset er på å fortelje historia og la den utvikle seg naturleg, så det kan fort bli fleire bind i serien. Men det kom ikkje til å bli like mange som i One Piece, som per i dag har over 100 bind, legger serieskaparane til.
Alle fotografier av Anne Elisabeth Kaldhol. Øvst: Som på den førre lanseringa blei det servert kake med bokomslaga på maripanlokk.
Artikkelen Dobbelt dobbelt dobbelt-lansering stammer fra serienett.no.
]]>Artikkelen Inspirerte Hitler og Sølvpilen stammer fra serienett.no.
]]>Det er våren 1945 og Den røde armé marsjerer mot Berlin, I Führerbunker under Rikskanselliet sitter en hardt presset og paranoid Hitler, som forbereder seg på siste skanse. Han fabulerer om at SS-general Felix Steiner og hans 11. Panzer-Armee skal frigjøre Berlin fra Den røde hær. Hitler referer til sin favorittforfatter fra oppveksten, Karl May. Steiner nekter å angripe, fienden er ti ganger så mange
Episoden er ikke unik. Tidligere i krigen formanet også Hitler sine generaler om at de burde lese Karl May sine bøker for å ta inspirasjon. Til sin innerste krets uttalte Føreren at han sto i enorm takknemlighetsgjeld til forfatteren fra Sachsen.
Med over 200 millioner solgte bøker er Karl May blant de mestselgende tyskspråklige forfattere. Foto: Wikimedia Commons. Til venstre: Forsiden på det norske Winnetou-albumet.
Kom fra små kår
Hvem var så Karl May? Han ble født inn i en fattig familie (som barn nummer fem i en søskenflokk på 14) i Sachsen 1842 og døde i Radebeul 1912. Man kan trygt kalle han en av tidenes mest populære tyskspråklige forfattere av triviallitteratur. Selv om han ikke hadde vært i Amerika før han var 64 år, klarte han å skrive overbevisende røverhistorier derfra. Mest kjent var han for karakterene Winnetou og Old Shatterhand; den førstnevnte var en klok apache-høvding og den andre hans hvite blodsbror; en smart og modig helt som har blitt beskrevet som en blanding av Tom Mix (en tidlig western-stjerne i Hollywood) og den germanske sagnhelten Siegfried. Dessuten er han kjent for en romanserie fra Det ottomanske riket, hvor helten Kara Ben Nemsi og hans tjener er på eventyr i Nord-Afrika og Midtøsten.
Frem til 1861 livnærte May seg som lærer, men fikk sparken fordi han ble tatt for tyveri og måtte sone seks uker i fengsel. Senere ga han privat undervisning, laget musikk og skrev fiksjon. Bøkene hans fra Ville Vesten var de mest populære, men eventyrfortellinger fra Orienten slo også godt an. I likhet med sin store fan fra Østerrike var May en real bløffmaker, løy på seg personlige opplevelser fra Amerika, og smykket seg senere i livet med en falsk doktorgrad. Interessant nok hevdet også Hitler at han overvar en av May sine siste forelesninger i Wien 1912. Det er lite sannsynlig. Da er det nok mer troverdig at unge Adolf var så fullstendig oppslukt av fortellingene til Karl May at det gikk utover skolearbeidet hans. Dette omtaler han også i Mein Kampf. Utvilsomt hadde Adolf Hitler en tøff oppvekst med en streng, alkoholisert far. De romantiske fortellingene til Karl May var en god måte å unnslippe de barske realiteter på.
Dyrket myten om Amerika
I et forord til historien «Revenge of the Farmer» skriver en fransk forfatter og beundrer at historien som følger er ren observasjon gjort av forfatteren Karl May, som hadde reist mye i USA, og at verken diktning eller overdrivelser forekom. Overraskelsen må dermed ha vært betydelig da det kom for en dag at Karl May aldri hadde satt sin fot på amerikansk jord. Det nærmeste han kom var som publikum på et av Buffalo Bills omreisende Wild West show. Men en levende fantasi hadde han, og skrive spennende triviallitteratur med sjablongmessige karakterer og klisjeaktige plot hadde han virkelig dreisen på. Da Karl May omsider besøkte USA i 1908, skjedde det sammen med sin andre kone, Klara. Hun skrev senere en bok om oppholdet i Amerika. Seks uker tilbrakte paret der, og besøkte bl.a. diverse indianerreservat. Den populære forfatteren syntes ikke at det forjettede land levde opp til hans forventninger og det var for mye bråk i de amerikanske byene. Da foretrakk han fantasien om Ville Vesten, som han selv hadde utforsket i sine røverromaner.
Tegneserie-adapsjoner
Bøkene til Karl May har blitt oversatt til 45 språk, og mange av hans bøker ble gjort til både film, teater, radioteater og tegneserier. På 1960-tallet dukket Winnetou og Old Shatterhand opp på det hvite lerret.
På tysk har tegneserier basert på Karl Mays bøker kommet ut på seks forskjellige forlag fra 1963 til 2006. Walter Lehning Verlag utga western-fortellingene til May i perioden 1963-65. Samlerprisen ligger i dag på ca. 20-30 euro per tegneserie. Enkelte sjeldne utgaver koster noe mer. I 1975-76 ga Unipart Verlag ut en serie Karl May-adapsjoner lagt til eksotiske steder i den arabiske verden, som Kurdistan og Bagdad. Fra tusenårsskiftet har de to forlagene Wick Comics og Norbert Hethke Verlag gjenutgitt Karl Mays fortellinger. Førstnevnte har utgitt hele 88 May-adapsjoner i perioden 1999-2007, mens Norbert Hethke står bak 59 tegneserier basert på Karl Mays fortellinger fra 2000 til 06. I 2011 kom det ut ett spesialnummer på forlaget Edition 52 kalt «Winnetou – Hommage an Karl May und Helmut Nickel». Helmut Nickel var en kjent tysk tegner, og som tittelen tilsier er dette albumet dedikert hans adapsjon av Winnetous eventyr.
Initiativet til å lage tegneserier basert på Karl May kom fra Willy Vandersteen, skaperen av Finn & Fiffi, og trolig den viktigste flamsk-belgiske serietegneren gjennom tidene. Også han hadde et kjært, nostalgisk forhold til Karl Mays indianerbøker fra guttedagene. På begynnelsen av 60-tallet hadde han utvidet studioet sitt, og begynte produksjonen av May-westernserier med hjelp av Karel Verschuere, Frank Sels, Eduard de Rop, Eugeen Goossens and Karel Biddeloo.
Tysk og belgisk forside på to forskjellige Karl May-seriehefter.
Fra Winnetou til Sølvpilen
På denne lista er det navnet Frank Sels vi særlig kan merke oss. Sels (1942 – 1986) ble hyrt inn til å tegne Winnetou i 1963, og han holdt på frem til 1966. Da ville han gå solo og utvikle sine egne westernhelter. Resten er historie. Det er ikke usannsynlig at Winnetou og Old Shatterhand inspirerte kiowahøvdingen Sølvpilen og hans hvite blodsbror Falk. Fra 1969 kom bladet regelmessig ut hos Bastei Verlag. I 1971 forelå historiene om Sølvpilen i norske bladhyller, og var i en lang periode et av Norges bestselgende tegneseriehefter før det gikk inn i 1991. De mest observante vil også kunne finne en gjesteopptreden av Winnetou og Old Shatterhand i en Sølvpilen-historie
På norsk har det kun kommet ut ett tegneseriealbum med Winnetou og Shatterhand. I 1975 ga Williams Forlag ut albumet som simpelthen heter Winnetou og Old Shatterhand. Manus er kreditert Javier Rubio, og tegninger Juan Arranz.
På svensk har Winnetou og Old Shatterhand blitt utgitt i to omganger Fra 1965 til 1966 gikk serien «Winnetous fange» som føljetong i Sydsvenska Dagbladet og i samme periode kom det i ukebladet Ungdomsnytt. Tegneren var Jaime Vallvé, som i ettertid er best kjent, både i Sverige og Norge, for sitt langvarige arbeid på Fantomet. Albumet «Winnetou – Mannen från prärien», som er identisk med den norske publikasjonen, ble utgitt i 1974.
En av tidenes mestselgende
Karl May gjorde mytene om ville vesten tilgjengelig for titusener av tyske barn og ungdommer på slutten av 1800-tallet og (spesielt) første halvdel av 1900-tallet. Utvilsomt har han bidratt til leselyst i flere land og skapt interesse for eksotiske kulturer. Om historiene hans har få litterære kvaliteter og tvilsom moral, så må han hatt en utmerket evne til å fenge og fascinere sitt publikum. 200 millioner solgte eksemplar av bøkene knuser rent kommersielt mange betraktelig mer kjente forfattere. I den lille tyske byen Radebeul, hvor forfatteren bodde på slutten av sitt liv og døde i 1912, finnes det et museum dedikert til ham. Det ligger i Karl May Strasse 5. I samme by ligger elegante Villa Shatterhand, som forfatteren bygget med inntektene fra bestselgerne sine. Der bodde han med Klara frem til han døde 1912. I Bad Segerberg har Karl May Spiele blitt arrangert hver sommer siden 1952.
Lite tyder på at Karl May var en tidlig nasjonalsosialist, men han var med på å inspirere tankene til arkitekten av Det Tredje Riket. Hvorvidt Karl May selv ville syntes det var en ære er selvsagt ukjent, men med sin henfallenhet til å lefle med sannheten og megalomane vyer, er det ikke umulig.
Artikkelen Inspirerte Hitler og Sølvpilen stammer fra serienett.no.
]]>Artikkelen Gasslys i paradis stammer fra serienett.no.
]]>Lavendel er en engel og bor i Overlandet, hvor alt er perfekt. Hun deler livet der med sin sjelevenn Datura, en av Overlandets ledere. Det er kun et fåtall personer som får bli engler, og deres jobb er å oppfylle ønsker fra menneskene, samtidig som de konstant skal ha det gøy. Noe skurrer imidlertid for Lavendel. Hun føler på en mangel og et savn, men klarer ikke sette fingeren på det. Datura, hennes partner, har en dominerende personlighet og bruker mye tid på å irettesette henne. Han blir sint og flau over oppførselen hennes og ber henne å slutte med dagdrømmene sine og ta seg sammen.
I fritt fall ned i Lavendels melankolske tilværelse ramler Aster. En fremmed uten vinger og uten hukommelse. Hvor kommer Aster fra og hvorfor kom hen hit? Det ryktes om en forstyrrende falsk engel, og jakten på inntrengeren starter. Lavendel, utsultet på støtte, bestemmer seg for å hjelpe Aster med å flykte. De drar fra den perfekte tilværelsen ut på eventyr for å finne det Lavendel savner. Datura freser når han innser at hun har stukket av. Ingen går imot hans vilje, og ingen tar Lavendel vekk fra ham. Hun er ingenting uten ham.
Budskapet i tegneserien er viktig: Forholdet mellom Lavendel og Datura er giftig, og noe mange kommer til å oppleve en eller flere ganger i løpet av livet. I dag kaller vi det “gaslighting”, etter skuespillet fra 1938 med samme navn. Gaslighting er en relasjon med en person som systematisk bryter ned selvtilliten din, til du tror selv at du tar feil, gjør feil eller er problemet i relasjonen. Dette kan skje i relasjon til jobb, familie, venner og partnere.
Som forfatteren viser gjennom forholdet til Lavendel og Datura, er hun begrenset og styrt av hva Datura vil og hvordan han føler seg. Forhold deres har en skjev balanse hvor en deltaker, her Lavendel, gir mye og konstant validerer den andre, uten selv å få noe tilbake annet enn kritikk og skyldfølelse. Slike forhold kan være vanskelig å komme ut av fordi man er for nedbrutt av å se hvor ille det faktisk er. Personer i slike forhold trenger derfor en Aster som gir Lavendel et selvtillitløft og en virkelighetssjekk om hvordan Datura behandler henne.
Jeg var så heldig å få med meg Egmonts trippellansering, hvor blant annet Emily Sørensens Fritt fall var en av de som ble lansert. I sceneintervjuet under lanseringen delte forfatteren hvordan hun jobbet med kun et fåtall farger i paletten om gangen. Dette gjør boken sprek og iøynefallende, og jeg digger det. Det er en Lumberjanes møter Giant Days-vibbe over tegnestilen. Dette er forfatterens andre bok, men den første lange sammenhengende historien. Alle de forskjellige karakterene som bor i Overlandet er gjennomført og varierte, og jeg liker variasjonen av entiteter som lever sammen der.
Den morsomme og fargerike fantasy-settingen satt til side, håper jeg boken gir flere lesere en tankevekker over hvordan de behandler andre og hvordan de selv blir behandlet. Alle relasjoner er åpenbart ikke like giftige som den i boken, men det jeg tar med meg, er at det er viktig å sette grenser og stole på den vonde følelsen du har i magen. Noen ganger er det vanskelig å se lyset i enden av tunnelen.
Jeg håper denne boken finner de leserne som virkelig trenger den.
Fritt fall
Av Emily Sørensen
220 sider
329 kr.
Egmont
Artikkelen Gasslys i paradis stammer fra serienett.no.
]]>Artikkelen Serieskaparen og bildeboka stammer fra serienett.no.
]]>Av Ida Eva Neverdahl
38 sider per bok
249 kr. per bok
Det Norske Samlaget
Ida Neverdahl har laga denne serien på hittil tre bøker om ei lita jente og den skatande hunden hennar. Dei er ikkje nummererte, men for å vere med på det vesle som finst av kontinuitet, bør ein lese bøkene i den rekkefølga som står ovanfor. Dei inngår i vignetten «Leseland» og er på nivå ein, dvs. at dei eignar seg for barn som nett har begynt å lære å lese. For dei minste, altså, og då er det det klåre grenser for kor mykje sjølv ein uortodoks forteljar som Ida kan eksperimentere. «Amika og Bård» er ein trygg serie, men serieskaparen fornyar seg litt med blandinga av harde strekar og vektor-kolorisme. Ho har brukt kolorisme før, men ikkje så mykje som her. Og sjølvsagt kan ho alltid by på sin i utgangspunktet ganske unike strek. Ida gjer også bruk av nokre få subversjonar; i «Skatehunden» er premien i den store skatekonkurransen ein pokal full av kjøtbein. Men Bård liker bananar betre.
Super-Steins museumstivoli
Skrive av Endre Enghaug, teikna av Marius Henriksen
50 sider
249 kr. (vegl.)
Fantasi Forlag
Storefri er ikkje akkurat den teikneserien som gir størst spelerom for visuell fantasi, ikkje ein gong samanlikna med andre stripeseriar. Men med ein tittel som «Super-Steins Museumstivoli» seier det nesten seg sjølv at nå blir det andre bollar.
Boka er den første publikasjonen til Strand-medarbeidar Simen Joners nystarta forlag, Fantasi. Saman med artisten og barnebokforfattaren Endre Enghaug har Marius Henriksen laga historia om den fantasifulle Stein og hans kule skrotnisse-onkel Mauritz, som lagar eit gjenbrukstivoli saman. «Super-Stein» er ei bildebok, men Henriksen har tatt med seg mange element frå teikneseriemediet for å gjere forteljinga meir dynamisk og animert
Enghaug er ikkje den mest solid historieforteljaren eg har støtt på (sjølv om det kan hende at den innfallsbaserte strukturen er eit bevisst val). Han går litt på tomgang mellom anna mot slutten, når familien blir jaga av reportarar nesten samanhengande gjennom ni sider. Eg ville heller hatt nokre sider til med alle dei rare tinga på tivoliet. Men det viktigaste er at samanlagt gir han Marius Henriksen ting å jobbe kreativt med. Premissen – kva gjer ein viss ein har veldig mange ting? – let teiknaren fylle sidene med detaljar.
Forresten er det ikkje berre ting som gir han høve til å utfolde seg heller. I ein scene midt i boka skildrar forfattaren korleis museumsgjestene liknar på rare fiskar. Då går teiknaren heilt inn for å teikne forskjellige fiskefjes, det eine meir godsleg grotekst enn det andre. Slike blikkfang kan hjelpe til med å gjere «Super-Stein» populær blant ungane. I alle fall skal det ikkje stå på illustratøren.
Pirattvillingene 1 – Jakten på Den røde stjerne
av H.L Phoenix
68 sider
199 kr.
Kagge Forlag
Nesten like umiskjenneleg som stilen til Ida Neverdahl er den til Helge Lee, alias H.L. Phoenix: Store panorama, stjernerike himmelkvelvingar, skarpe kontrastar mellom mørke og lyse fargar, vridde trær, menneskefigurar med store hender, store føter og enten hengslete eller kraftig fysikk.
Som tittelen fortel, er dette ei bok om ein av dei mest klassiske barnefantasiane – Å vere sjørøvar. Okay, eg skal bruke ordet «pirat». For skuta som desse tvillingane siglar på går jo ikkje på vatnet i det heile tatt. Ei slags kosmisk utgåve av «Morfar er sjørøver», komplett med ein bestefar.
For første gongen sidan serien begynte kjem ikkje Arkin med nytt bind til våren, og det skuldast denne boka. Meldingane tyder uansett på at Lie får tid begge bøkene i år, og ein kan sjå at han har tatt nokre forsiktige tidssparande grep på denne. T.d. har tvillingane Tyra og Troy, altså hovudpersonane, Legofigur-ansikt. Slik serieskaparen nytter dette, verkar det heldigvis meir som eit kunstnarisk grep enn ein snarveg, og eit utval av fantasifigurar sørger for å gjere boka meir interessant av utsjånad. .
Sjølv om det er opptil fleire dramatiske agneblink i «Jakten på Den røde stjerne» har Phoenix’ illustrasjonar ein draumeaktig og sigen kvalitet som får den til å følast ganske trygg. Det blir mange dobbeltsider med piratskip som svever over himmelkvelvinga. Men historia er ambisiøs, og prøver konstant å engasjere ungane. Her er det endå meir handling enn Lee hadde høve til å illustrere. Fordi historia er så ambisiøs, har den sjølvsagt berre så vidt begynt på slutten av denne boka, men kapittel ein står ganske støtt for seg sjølv.
Artikkelen Serieskaparen og bildeboka stammer fra serienett.no.
]]>Artikkelen Tegneserieguiden til Helsinki stammer fra serienett.no.
]]>I likhet med Norge hadde finnene lenge et solid massemarked, der det var lett å skaffe seg tegneseriehefter i kiosker og dagligvarebutikker. Situasjonen i dag minner også litt om Norge, der synligheten er laber i kolonialbutikkene og man i større grad må oppsøke spesialbutikker og netthandel for å få tak i nyere utgivelser.
Tradisjonelt har finnene basert mange utgivelser på samtrykk. Dermed er mye av det som er utgitt av tegneseriehefter og album omtrent det samme som i Norge. Noen forskjeller er det selvsagt; Superhelttegneserier var for eksempel en større suksess i Finland enn i Norge. Derfor har man kunnet lese flere titler på finsk over flere år. Noen norske tegneserier er utgitt på finsk, men det spesielle er populariteten til Pyton. Under navnet Myrkky («gift») holdt det finske Pyton-bladet stand mye lengre enn i Norge, og en rekke tegneserier av Pyton-tegnere, for eksempel Kristian Walters, er kun utgitt i Finland. Walters laget tegneserier for Myrkky helt frem til 2008.
Med et slikt utgangspunkt er det greit å starte med en runde i finske antikvariater. Fennica Comics befinner seg et par trikkestopp fra undergrunnsstasjonen Hakaniemi på adressen Hämeentie 30. Dette er en tegneseriebutikk med et bra utvalg av finskspråklige tegneserier. Fantomet, western, Disney, superhelter og Conan er godt representert i butikken. Den fører også en rekke amerikanske blader og album. I tillegg finnes det også en del litteratur om tegneserier i form av både bøker og ulike tidsskrift. Inne i butikken er det trangt, men i hyller og kasser er det god orden. Det er lett å finne frem, og prisene virker greie ut fra et norsk utgangspunkt.
I gangavstand fra undergrunnsstasjonen og kjøpesenteret Kamppii finner man antikvariatet Libricon på adressen Fredrikinkatu 58. Her er det bedre forhold for tegneserier med et enda større utvalg. I likhet med Fennica Comics finner man massevis av finskspråklige tegneserier, men det er også en del nyere amerikanske tegneserier – både superheltmateriale og mer alternative tegneserier. En annen forskjell er at Libricon er bedre på svenskspråklige tegneserier, og det var en del interessant å finne der av både album og tegneseriehefter. Begge butikkene byr på god stemning og hyggelige ekspeditører.
I vanlige dagligvarebutikker er det få finskspråklige tegneserier å finne. Det kan minne litt om Danmark, der man omtrent bare finner Disney-materiale; Aku Ankka (Donald Duck) sammen med ulike Disney-pocketbøker. Tar man turen innom en bokhandel er sortimentet større, der man også finner tegneseriebøker. Mange av bokhandlene kan også by på en svenskspråklig avdeling.
For de som ikke mestrer finsk, er det en anbefaling å ta turen innom Akademiska bokhandeln i Keskukatu 1. Her er det et godt og variert utvalg av svenskspråklige tegneserier i tillegg til de finske. I tillegg fører bokhandelen et stort utvalg av nyere finske og svenske tegneseriehefter, slik at man for eksempel kan plukke opp både Fantomen, Bamse og Kalle Anka i svensk språkdrakt. Bokhandelen har også søndagsåpent, og med en glimrende plassering midt i Helsinki sentrum, er den lett å finne.
Enda er det flere spesialbutikker for tegneserier i Helsinki, men jeg har bare vært innom Fantasiapelit. Butikken befinner seg i kjøpesenteret Citycentre, som ligger like ved sentralbanestasjonen i Helsinki sentrum. Nærmeste undergrunnsstasjon er Rautatientori. Fantasiapelit er i likhet med Outland i Norge en butikk-kjede der man i tillegg til tegneserier blant annet også finner spill, kostymer og ulike leker. Hoveddelen av tegneserietilbudet er manga, men man finner også en god del engelskspråklige tegneserier. I tillegg til superhelter er det også mye tegneseriebøker fra både større og alternative forlag. Også Fantasiapelit har søndagsåpent.
Det nye hovedbiblioteket i Helsinki, Oodi, er vel verdt et besøk. Biblioteket ligger i gangavstand fra undergrunnsstasjonen Rautatientori. Som mange andre moderne bibliotek er det fokus på opplevelser og biblioteket som møteplass. Tegneserieavdelingen på Oodi er stor, og her finner man både finskspråklige tegneseriebøker og ulike utgivelser på engelsk og svensk. Bygget er lyst, trivelig og arkitektonisk pent. Som tegneserieinteressert er det lett å bruke mange timer på Oodi.
Finland har også tegneseriefestivaler, og den viktigste foregår i Helsinki. Vanligvis arrangeres festivalen i september, og messedelen er enorm. Den viser at en rekke moderne tegneserier utgis i finsk språkdrakt, og utvalget er mye større enn det vi får på norsk. Da jeg sist besøkte festivalen, var det først og fremst utvalget av fransk-belgiske tegneseriebøker på finsk jeg bet meg merke i. Festivalen har vanligvis spennende tegneserieskapere som gjester, og et generelt veldig interessant program.
Forsidebilde: Inngangspartiet til Libricon. Alle fotografier av Kristian Hellesund
Artikkelen Tegneserieguiden til Helsinki stammer fra serienett.no.
]]>Artikkelen Gudar i dårlege masker stammer fra serienett.no.
]]>Hadde eg vore ein eller annan sjef i Panini med makt til å godkjenne og avslå nye teikneseriekonsept for Disney, ville eg sagt: «Ein ung Magica som hovudperson i ein ny fantasyserie, seier du? Glimrande ide! Alle kjenner jo henne, og ho passar perfekt! Attpåtil er ho italienar, akkurat som oss! Rart vi ikkje har tenkt på det før.»
Hadde eg så blitt presentert for plottet ville seg sagt: «Så Magica kjem frå ein overklassefamilie av mektige hekser i ei verd av magi? Bra utgangspunkt, det! Ho går på ein magisk high school? Og ho blir arrogant og gjer ein store feil som ho må rette opp i? Og på same tid lærer ho kven dei verkelege vennene hennar er? Litt klisjéprega, men kan absolutt fungere. Dette har eg tru på! Vi gir den eit passe tjukt pilotalbum!»
Hadde eg så blitt presentert for skissene, ville eg sagt: «Kva i hulaste er det eg ser på her?»
Terry Pratchett skreiv ein gong at ber du folk om å førestille seg ein dyregud, førestiller dei seg nokon i ei dårleg maske. Folk er mykje meir kreative når dei skal førestille seg demonar.
Det er første problemet med å skulle gjere Magica Fra Tryll til ein helt i staden for ein demon. Ein endar opp med ei vanleg jente i ei dårleg maske.
For det må seiast med det same – 90 sider, og knappast ein einaste karakter i ei einaste rute ser ut som dei ikkje bruker lausnebb. Jo, dei har fuglestjertar, men det hjelper overraskande lite. Velkommen til uncanny valley, denne forunderlege dalen som ingen teikneserie eller animasjonsfilm forlèt med si kosmetiske ære i behald.
Her kan det vere naturleg å vise til ein annan gong då italienske Disney brukte andefigurane til å lage ein seriøs sjangerteikneserie, nemleg med Fantonald på 90-talet. Dette forsøket fungerte såpass bra som det gjorde fordi serien kombinerte superheltsjangerens estetikk og konsept med eit grafisk uttrykk som var solid forankra i ein stil fans kjente igjen frå dei vanlege Duck-seriane. Magica beveger seg famlande i ei grenseland melom italo-Disney, manga og europeisk naturalisme utan at nokre av stilartane ser heilt riktige ut.
Ikkje for det, serien har nokre visuelle løysingar som fungerer betre. Først og fremst omgjevnadene, med si blanding av drøymande abstrakte landskap og urban art deco. Fleire gonger mens eg leste prøvde eg å fokusere mest på bakgrunnen.
Serien tek seg sjølv ganske alvorleg. I kontrast til W.I.TC.H. , som kanskje er den mest naturlege inspirasjonskjelda å sjå til, er humoren i Magica lakonisk, tørr og sporadisk. Sett i isolasjon frå karakterdesignet (som openbert er litt for bunde av tonen i serien) er det ikkje eit stort problem. Tvert om er det i tråd med Magicas karakter at ho er sjølvhøgtideleg og ærleg tala litt usympatisk, sjølv når ho er helten. Det gjer berre overgangen hennar frå «standard» Disney/Ducks-teikneseriar meir truverdig.
Men det tvingar fram spørsmålet, er dette «vår» Magica? Er dette å oppfatte som ein prequel? Eg trudde først nei, men nokre vage hint tyder på kanskje. «Magica og Dommedagsboken» har ei avslutting som opnar for at kva som helst kan skje herifrå. Eit lurt trekk, for så interessant og spennande er ikkje high school-utgangspunktet. Ikkje at eg trur neste bind straks vil leie Magica til Pengebingen. Men kanskje til Vesuv. Og i det lange løp spekulerer eg på om forfattarane planleggar å gi Magica Fra Tryll eit revisjonistisk motiv for å vere så fiksert på å få tak i lykkeskillingen. Ein svakt fundert revisjonisme i så fall, som ein halvtygga fan-teori. Men akkurat nå er nysgjerrigheita på dette ein av få ting som kan gjere meg interessert i å vende tilbake til serien.
Magica og dommedagsboken
Produsert av Arancia Studio
Skrive av Mirka Andolfo og Luca Blengino, teikna av Greta Xella
Fargar av Francesca Carotenuto
Omsett av Øyvind Sagåsen
100 sider
129 kr.
Egmont
Bokhandelutgåve er tilgjengeleg.
Artikkelen Gudar i dårlege masker stammer fra serienett.no.
]]>Artikkelen Ein flamme av von i mørkeret stammer fra serienett.no.
]]>Det er berre plass til så mange konfliktar i hovudet samtidig. Medan blikka våre no er retta mot Gaza og Ukraina, er det lett å gløyme at Kashmir, i følgje FN ein av verdas farlegaste stader, har vore i ein opprivande og blodig konflikt i 77 år. Regionen har vore delt mellom Pakistan, India og Kina sidan oppløysinga av Britisk India i 1947, og i midten står folket splitta mellom å ønskje om sjølvstende og lausriving, særleg frå India. Malik Sajads teikneserie Munnu: En gutt fra Kashmir er ei delvis sjølvbiografisk oppvekstskildring frå indiskokkupert Kashmir som er eit rop frå denne litt gløymde konflikten.
Munnu er ei mangefasettert forteljing som leikar seg med fleire sjangrar. Boka kan bli lesen som eit politisk innlegg, ei innføring i kashmirkonflikten og ein fabel, men i kjerna ligg ei danningshistorie. Hovudpersonen Sajad, kalla Munnu («den yngste»), deler namn med forfattaren, men er konsekvent omtala i tredjeperson, noko som skapar ein distanse mellom avsendar og karakter. Malik Sajad har også sagt boka er litt sjølvbiografi, litt fiksjon og litt dokumentar.
Hovudpersonen veks opp under den brutale indiske okkupasjonsmakta på nittitalet. Han er som barn flest, nysgjerrig, rampete, kreativ og naiv, og han er meir oppteken av å teikne enn å forstå den mørke og farlege verda han lever i. Kvardagen er prega av portforbod, valdelege identifiseringsaksjonar, drap og terror, men også ein varm og støttande familie. Bakgrunnen for konflikten blir ikkje presentert før lesaren er over halvvegs i boka då barnet Munnu, som no er ungdommen Sajad, sjølv vaknar opp og set seg inn i konflikten etter at redaktøren i avisa han teiknar for oppmodar han til det. Det kan kanskje opplevast som frustrerande å lese om ein okkupasjon ein ikkje heilt skjønar over så mange sider, men når lesaren får følgje Sajads eigen utvikling blir det lettare å setje seg inn i korleis eit barn opplever ein okkupasjon. I denne delen av boka blir det politiske meir eksplisitt, delvis fordi konflikten blir løfta meir i framgrunnen, delvis fordi Sajad får ei større innsikt i kor lite verdssamfunnet forstår og bryr seg om Kashmir. Samtidig oppdagar Sajad utanlandsk litteratur, til dømes Joe Saccos dokumentariske teikneseriar, og let seg inspirere til å fortelje folket si historie før han til slutt skjønar at hans eigen forteljing er folket si historie, og at denne har vel så mykje kraft.
Det kasjmirske folket teikna som Kashmirs nasjonaldyr, hangulhjorten, som er utryddingstruga grunna krigføringa og avskoginga i regionen. Alle andre er teikna som menneske. Koplinga til Art Spiegelmans Maus, der jødane er teikna som mus, er med andre ord tydeleg. Ideen er god, men gjennomføringa fungerer ikkje alltid like godt. Det er nemleg vanskeleg å sjå forskjell på karakterane, noko som gjer at identifikasjon og sympati kan vere svakare enn det som er hensikta. Kasjmirarane er teikna i ein tresnittstil, ein hommage til faren til hovudpersonen sitt arbeid som kunsthandverkar, og gir dei såleis ein eigenart. Massen av svarte hjortedyr i tresnitt er eit bilete på einskap og på menneske redusert til statistikk, men ein tek seg likevel i å sakne tydelegare individ.
Konflikten i Kashmir er ikkje regional, men internasjonal, seier hovudpersonen på eit tidspunkt. Boka, som er den første teikneserieboka frå Kashmir nokon sinne, er ikkje utgjeven i heimlandet eller i Søraust-Asia enno, noko som understrekar det internasjonale aspektet. Når Sajad mot slutten møter representantar frå EU som vil høyre kva unge kasjmirarar har å seie om konflikten, blir han møtt med falske smil og tomme lovnader. Alt han får ut av møtet er ei solcelledriven lommelykt, som om det er nok til å leie han ut av mørkeret.
Det er likevel ikkje berre mørker i teikneserien. Munnu er også ei varm og overraskande morosam forteljing som ber i seg ein flamme av von, utan at ho er belærande. Fokuset på familien gjer boka universell, sjølv om den kasjmirske erfaringa på inga måte er det.
Munnu – En gutt fra Kashmir
Av Malik Sajad
Omsett av Anne Bakkevik
352 sider
369 kr.
Spartacus
Artikkelen Ein flamme av von i mørkeret stammer fra serienett.no.
]]>Artikkelen Søt og stridig stammer fra serienett.no.
]]>I ein fredeleg skog bur Harepus og venene hans, ekornet Nøtte og grisen Gris. Ein dag fell ein romsonde ned i skogen og apen Apekatt kjem ut. Britiske forskarar har skote opp ein romsonde med apekatten for at den skal reise til ein anna planet og ta styringa der, men romsonda kom seg berre over neste ås og forskarane gir opp. Apekatt har store planar om å ta styringa over skogen, men hamnar raskt i konflikt med Harepus og venene Gris og ekornet Nøtte og dermed er showet i gang.
Oppsettet er likt for dei fleste historiene. Apekatt prøvar å ta over skogen og å skremme vekk Harepus og dei andre dyra. Ein viktig grunn til at han kan prøve igjen og igjen, er at han har hjelp av Stinki, eit smart og teknisk talentfullt stinkdyr.
Bunny vs Monkey, eller «Apekatt mot harepus» som det heiter i den norske oversetjinga (sjølv om den engelske tittelen framleis står på permen), har gått i The Phoenix, eit britisk vekentleg teikneserieblad for barn i rundt 10 år. Vigmostad & Bjørke gir no ut første bind i serien, bind 2 og bind 3 er varsla på norsk seinare i år. Så langt har 9 bind kome ut på engelsk, og forlaget har nok å ta av framover.
Teikneseriar har i dei seinare åra blitt presentert som ei mogeleg løysing på å få barn og unge til å lese meir. Kanskje la dei som slit med lesing finne seg ein teikneserie, og så skal problemet vere løyst. Så enkelt er det nok ikkje alltid, men Jamie Smart seier i eit intervju med The Bookseller – “Det er vanskeleg å slå fast heilt spesifikt kva som er så briljant med teikneseriar fordi det er eit så instinktivt medium. Det er så umiddelbart, så klart og fargerikt og du treng ikkje noko forståing, nødvendigvis, for korleis teikneseriar fungerer. Det er som ei blautkake i trynet, eit umiddelbart treff og eg trur det er difor barn responderer så lett på det”.
Så lenge ein veit serien handlar om striden mellom Apekatt og Harepus, kan ein lese den utan nokon nærare introduksjon av karakterane. Generelt er kapitla ganske korte, og kan stort sett lesast uavhengig av kvarandre. Eit bind inneheld alle episodane Jamie Smart har teikna i løpet av eit år, så ein kan dermed følgje utviklinga over tid.
Teiknestilen og historiene ber litt preg av at dei opprinneleg blir utgitt vekentleg, med raske strekar og korte historier. Stilmessig er det enkelt, med lite fokus på detaljar og bakgrunnar, men med så mykje action at ein rekk ikkje å leggje merke til det i større grad. Utsjånaden til karakterane er ganske enkle, runde former og lett gjenkjennbare trekk. Augene er berre svarte strekar og kjenslene som den enkelte karakteren uttrykker, er lett synleg.
Visuelt er kvar rute metta av mange og sterke fargar. For denne anmeldaren blir det nesten for mykje, ein saknar stader å kvile auga på. Men yngre lesarar vil nok derimot setje pris på det lettbeinte uttrykket og at episodane stadig dreg ein vidare i eit høgt og forrykande tempo, litt som å lese ein teikneserieversjon av ein video på TikTok.
Det er mykje fysisk humor i episodane, slapstick med ting som kræsjar og eksperiment som slår feil. I tillegg er serien er rik på ordspel og underfundige kommentarar. Dialogen går ofte litt på kryss og tvers, og det blir mykje humor av sånt. Som når når Stinki spring forbi og Harepus lurer på kor han skal i slikt hastverk og Stinki svarar «Ingenting! Ingensteds!», medan Nøtte og Gris kjem springande forbi i neste rute og Harepus lurer på kva som foregår og svara er «Vi ble forklart det» og «Men vi har allerede glemt».
Forlaget sel inn serien som «perfekt for fans av Hundemannen». Dette er noko vi har fått høyre ganske ofte, men for «Apekatt mot harepus» passar det godt. Serien rettar seg mot dei som kan lese sjølv og vil ha noko morosamt, og her vil det nok gå rett heim.
Bunny vs. Monkey 1 – Apekatt mot Harepus
Av Jamie Smart
Omsett av Johannes Refsdal
256 sider
199 kr.
Vigmostad & Bjørke
Artikkelen Søt og stridig stammer fra serienett.no.
]]>