Artikkelen Inspirerte Hitler og Sølvpilen stammer fra serienett.no.
]]>Det er våren 1945 og Den røde armé marsjerer mot Berlin, I Führerbunker under Rikskanselliet sitter en hardt presset og paranoid Hitler, som forbereder seg på siste skanse. Han fabulerer om at SS-general Felix Steiner og hans 11. Panzer-Armee skal frigjøre Berlin fra Den røde hær. Hitler referer til sin favorittforfatter fra oppveksten, Karl May. Steiner nekter å angripe, fienden er ti ganger så mange
Episoden er ikke unik. Tidligere i krigen formanet også Hitler sine generaler om at de burde lese Karl May sine bøker for å ta inspirasjon. Til sin innerste krets uttalte Føreren at han sto i enorm takknemlighetsgjeld til forfatteren fra Sachsen.
Med over 200 millioner solgte bøker er Karl May blant de mestselgende tyskspråklige forfattere. Foto: Wikimedia Commons. Til venstre: Forsiden på det norske Winnetou-albumet.
Kom fra små kår
Hvem var så Karl May? Han ble født inn i en fattig familie (som barn nummer fem i en søskenflokk på 14) i Sachsen 1842 og døde i Radebeul 1912. Man kan trygt kalle han en av tidenes mest populære tyskspråklige forfattere av triviallitteratur. Selv om han ikke hadde vært i Amerika før han var 64 år, klarte han å skrive overbevisende røverhistorier derfra. Mest kjent var han for karakterene Winnetou og Old Shatterhand; den førstnevnte var en klok apache-høvding og den andre hans hvite blodsbror; en smart og modig helt som har blitt beskrevet som en blanding av Tom Mix (en tidlig western-stjerne i Hollywood) og den germanske sagnhelten Siegfried. Dessuten er han kjent for en romanserie fra Det ottomanske riket, hvor helten Kara Ben Nemsi og hans tjener er på eventyr i Nord-Afrika og Midtøsten.
Frem til 1861 livnærte May seg som lærer, men fikk sparken fordi han ble tatt for tyveri og måtte sone seks uker i fengsel. Senere ga han privat undervisning, laget musikk og skrev fiksjon. Bøkene hans fra Ville Vesten var de mest populære, men eventyrfortellinger fra Orienten slo også godt an. I likhet med sin store fan fra Østerrike var May en real bløffmaker, løy på seg personlige opplevelser fra Amerika, og smykket seg senere i livet med en falsk doktorgrad. Interessant nok hevdet også Hitler at han overvar en av May sine siste forelesninger i Wien 1912. Det er lite sannsynlig. Da er det nok mer troverdig at unge Adolf var så fullstendig oppslukt av fortellingene til Karl May at det gikk utover skolearbeidet hans. Dette omtaler han også i Mein Kampf. Utvilsomt hadde Adolf Hitler en tøff oppvekst med en streng, alkoholisert far. De romantiske fortellingene til Karl May var en god måte å unnslippe de barske realiteter på.
Dyrket myten om Amerika
I et forord til historien «Revenge of the Farmer» skriver en fransk forfatter og beundrer at historien som følger er ren observasjon gjort av forfatteren Karl May, som hadde reist mye i USA, og at verken diktning eller overdrivelser forekom. Overraskelsen må dermed ha vært betydelig da det kom for en dag at Karl May aldri hadde satt sin fot på amerikansk jord. Det nærmeste han kom var som publikum på et av Buffalo Bills omreisende Wild West show. Men en levende fantasi hadde han, og skrive spennende triviallitteratur med sjablongmessige karakterer og klisjeaktige plot hadde han virkelig dreisen på. Da Karl May omsider besøkte USA i 1908, skjedde det sammen med sin andre kone, Klara. Hun skrev senere en bok om oppholdet i Amerika. Seks uker tilbrakte paret der, og besøkte bl.a. diverse indianerreservat. Den populære forfatteren syntes ikke at det forjettede land levde opp til hans forventninger og det var for mye bråk i de amerikanske byene. Da foretrakk han fantasien om Ville Vesten, som han selv hadde utforsket i sine røverromaner.
Tegneserie-adapsjoner
Bøkene til Karl May har blitt oversatt til 45 språk, og mange av hans bøker ble gjort til både film, teater, radioteater og tegneserier. På 1960-tallet dukket Winnetou og Old Shatterhand opp på det hvite lerret.
På tysk har tegneserier basert på Karl Mays bøker kommet ut på seks forskjellige forlag fra 1963 til 2006. Walter Lehning Verlag utga western-fortellingene til May i perioden 1963-65. Samlerprisen ligger i dag på ca. 20-30 euro per tegneserie. Enkelte sjeldne utgaver koster noe mer. I 1975-76 ga Unipart Verlag ut en serie Karl May-adapsjoner lagt til eksotiske steder i den arabiske verden, som Kurdistan og Bagdad. Fra tusenårsskiftet har de to forlagene Wick Comics og Norbert Hethke Verlag gjenutgitt Karl Mays fortellinger. Førstnevnte har utgitt hele 88 May-adapsjoner i perioden 1999-2007, mens Norbert Hethke står bak 59 tegneserier basert på Karl Mays fortellinger fra 2000 til 06. I 2011 kom det ut ett spesialnummer på forlaget Edition 52 kalt «Winnetou – Hommage an Karl May und Helmut Nickel». Helmut Nickel var en kjent tysk tegner, og som tittelen tilsier er dette albumet dedikert hans adapsjon av Winnetous eventyr.
Initiativet til å lage tegneserier basert på Karl May kom fra Willy Vandersteen, skaperen av Finn & Fiffi, og trolig den viktigste flamsk-belgiske serietegneren gjennom tidene. Også han hadde et kjært, nostalgisk forhold til Karl Mays indianerbøker fra guttedagene. På begynnelsen av 60-tallet hadde han utvidet studioet sitt, og begynte produksjonen av May-westernserier med hjelp av Karel Verschuere, Frank Sels, Eduard de Rop, Eugeen Goossens and Karel Biddeloo.
Tysk og belgisk forside på to forskjellige Karl May-seriehefter.
Fra Winnetou til Sølvpilen
På denne lista er det navnet Frank Sels vi særlig kan merke oss. Sels (1942 – 1986) ble hyrt inn til å tegne Winnetou i 1963, og han holdt på frem til 1966. Da ville han gå solo og utvikle sine egne westernhelter. Resten er historie. Det er ikke usannsynlig at Winnetou og Old Shatterhand inspirerte kiowahøvdingen Sølvpilen og hans hvite blodsbror Falk. Fra 1969 kom bladet regelmessig ut hos Bastei Verlag. I 1971 forelå historiene om Sølvpilen i norske bladhyller, og var i en lang periode et av Norges bestselgende tegneseriehefter før det gikk inn i 1991. De mest observante vil også kunne finne en gjesteopptreden av Winnetou og Old Shatterhand i en Sølvpilen-historie
På norsk har det kun kommet ut ett tegneseriealbum med Winnetou og Shatterhand. I 1975 ga Williams Forlag ut albumet som simpelthen heter Winnetou og Old Shatterhand. Manus er kreditert Javier Rubio, og tegninger Juan Arranz.
På svensk har Winnetou og Old Shatterhand blitt utgitt i to omganger Fra 1965 til 1966 gikk serien «Winnetous fange» som føljetong i Sydsvenska Dagbladet og i samme periode kom det i ukebladet Ungdomsnytt. Tegneren var Jaime Vallvé, som i ettertid er best kjent, både i Sverige og Norge, for sitt langvarige arbeid på Fantomet. Albumet «Winnetou – Mannen från prärien», som er identisk med den norske publikasjonen, ble utgitt i 1974.
En av tidenes mestselgende
Karl May gjorde mytene om ville vesten tilgjengelig for titusener av tyske barn og ungdommer på slutten av 1800-tallet og (spesielt) første halvdel av 1900-tallet. Utvilsomt har han bidratt til leselyst i flere land og skapt interesse for eksotiske kulturer. Om historiene hans har få litterære kvaliteter og tvilsom moral, så må han hatt en utmerket evne til å fenge og fascinere sitt publikum. 200 millioner solgte eksemplar av bøkene knuser rent kommersielt mange betraktelig mer kjente forfattere. I den lille tyske byen Radebeul, hvor forfatteren bodde på slutten av sitt liv og døde i 1912, finnes det et museum dedikert til ham. Det ligger i Karl May Strasse 5. I samme by ligger elegante Villa Shatterhand, som forfatteren bygget med inntektene fra bestselgerne sine. Der bodde han med Klara frem til han døde 1912. I Bad Segerberg har Karl May Spiele blitt arrangert hver sommer siden 1952.
Lite tyder på at Karl May var en tidlig nasjonalsosialist, men han var med på å inspirere tankene til arkitekten av Det Tredje Riket. Hvorvidt Karl May selv ville syntes det var en ære er selvsagt ukjent, men med sin henfallenhet til å lefle med sannheten og megalomane vyer, er det ikke umulig.
Artikkelen Inspirerte Hitler og Sølvpilen stammer fra serienett.no.
]]>Artikkelen Gasslys i paradis stammer fra serienett.no.
]]>Lavendel er en engel og bor i Overlandet, hvor alt er perfekt. Hun deler livet der med sin sjelevenn Datura, en av Overlandets ledere. Det er kun et fåtall personer som får bli engler, og deres jobb er å oppfylle ønsker fra menneskene, samtidig som de konstant skal ha det gøy. Noe skurrer imidlertid for Lavendel. Hun føler på en mangel og et savn, men klarer ikke sette fingeren på det. Datura, hennes partner, har en dominerende personlighet og bruker mye tid på å irettesette henne. Han blir sint og flau over oppførselen hennes og ber henne å slutte med dagdrømmene sine og ta seg sammen.
I fritt fall ned i Lavendels melankolske tilværelse ramler Aster. En fremmed uten vinger og uten hukommelse. Hvor kommer Aster fra og hvorfor kom hen hit? Det ryktes om en forstyrrende falsk engel, og jakten på inntrengeren starter. Lavendel, utsultet på støtte, bestemmer seg for å hjelpe Aster med å flykte. De drar fra den perfekte tilværelsen ut på eventyr for å finne det Lavendel savner. Datura freser når han innser at hun har stukket av. Ingen går imot hans vilje, og ingen tar Lavendel vekk fra ham. Hun er ingenting uten ham.
Budskapet i tegneserien er viktig: Forholdet mellom Lavendel og Datura er giftig, og noe mange kommer til å oppleve en eller flere ganger i løpet av livet. I dag kaller vi det “gaslighting”, etter skuespillet fra 1938 med samme navn. Gaslighting er en relasjon med en person som systematisk bryter ned selvtilliten din, til du tror selv at du tar feil, gjør feil eller er problemet i relasjonen. Dette kan skje i relasjon til jobb, familie, venner og partnere.
Som forfatteren viser gjennom forholdet til Lavendel og Datura, er hun begrenset og styrt av hva Datura vil og hvordan han føler seg. Forhold deres har en skjev balanse hvor en deltaker, her Lavendel, gir mye og konstant validerer den andre, uten selv å få noe tilbake annet enn kritikk og skyldfølelse. Slike forhold kan være vanskelig å komme ut av fordi man er for nedbrutt av å se hvor ille det faktisk er. Personer i slike forhold trenger derfor en Aster som gir Lavendel et selvtillitløft og en virkelighetssjekk om hvordan Datura behandler henne.
Jeg var så heldig å få med meg Egmonts trippellansering, hvor blant annet Emily Sørensens Fritt fall var en av de som ble lansert. I sceneintervjuet under lanseringen delte forfatteren hvordan hun jobbet med kun et fåtall farger i paletten om gangen. Dette gjør boken sprek og iøynefallende, og jeg digger det. Det er en Lumberjanes møter Giant Days-vibbe over tegnestilen. Dette er forfatterens andre bok, men den første lange sammenhengende historien. Alle de forskjellige karakterene som bor i Overlandet er gjennomført og varierte, og jeg liker variasjonen av entiteter som lever sammen der.
Den morsomme og fargerike fantasy-settingen satt til side, håper jeg boken gir flere lesere en tankevekker over hvordan de behandler andre og hvordan de selv blir behandlet. Alle relasjoner er åpenbart ikke like giftige som den i boken, men det jeg tar med meg, er at det er viktig å sette grenser og stole på den vonde følelsen du har i magen. Noen ganger er det vanskelig å se lyset i enden av tunnelen.
Jeg håper denne boken finner de leserne som virkelig trenger den.
Fritt fall
Av Emily Sørensen
220 sider
329 kr.
Egmont
Artikkelen Gasslys i paradis stammer fra serienett.no.
]]>Artikkelen Serieskaparen og bildeboka stammer fra serienett.no.
]]>Av Ida Eva Neverdahl
38 sider per bok
249 kr. per bok
Det Norske Samlaget
Ida Neverdahl har laga denne serien på hittil tre bøker om ei lita jente og den skatande hunden hennar. Dei er ikkje nummererte, men for å vere med på det vesle som finst av kontinuitet, bør ein lese bøkene i den rekkefølga som står ovanfor. Dei inngår i vignetten «Leseland» og er på nivå ein, dvs. at dei eignar seg for barn som nett har begynt å lære å lese. For dei minste, altså, og då er det det klåre grenser for kor mykje sjølv ein uortodoks forteljar som Ida kan eksperimentere. «Amika og Bård» er ein trygg serie, men serieskaparen fornyar seg litt med blandinga av harde strekar og vektor-kolorisme. Ho har brukt kolorisme før, men ikkje så mykje som her. Og sjølvsagt kan ho alltid by på sin i utgangspunktet ganske unike strek. Ida gjer også bruk av nokre få subversjonar; i «Skatehunden» er premien i den store skatekonkurransen ein pokal full av kjøtbein. Men Bård liker bananar betre.
Super-Steins museumstivoli
Skrive av Endre Enghaug, teikna av Marius Henriksen
50 sider
249 kr. (vegl.)
Fantasi Forlag
Storefri er ikkje akkurat den teikneserien som gir størst spelerom for visuell fantasi, ikkje ein gong samanlikna med andre stripeseriar. Men med ein tittel som «Super-Steins Museumstivoli» seier det nesten seg sjølv at nå blir det andre bollar.
Boka er den første publikasjonen til Strand-medarbeidar Simen Joners nystarta forlag, Fantasi. Saman med artisten og barnebokforfattaren Endre Enghaug har Marius Henriksen laga historia om den fantasifulle Stein og hans kule skrotnisse-onkel Mauritz, som lagar eit gjenbrukstivoli saman. «Super-Stein» er ei bildebok, men Henriksen har tatt med seg mange element frå teikneseriemediet for å gjere forteljinga meir dynamisk og animert
Enghaug er ikkje den mest solid historieforteljaren eg har støtt på (sjølv om det kan hende at den innfallsbaserte strukturen er eit bevisst val). Han går litt på tomgang mellom anna mot slutten, når familien blir jaga av reportarar nesten samanhengande gjennom ni sider. Eg ville heller hatt nokre sider til med alle dei rare tinga på tivoliet. Men det viktigaste er at samanlagt gir han Marius Henriksen ting å jobbe kreativt med. Premissen – kva gjer ein viss ein har veldig mange ting? – let teiknaren fylle sidene med detaljar.
Forresten er det ikkje berre ting som gir han høve til å utfolde seg heller. I ein scene midt i boka skildrar forfattaren korleis museumsgjestene liknar på rare fiskar. Då går teiknaren heilt inn for å teikne forskjellige fiskefjes, det eine meir godsleg grotekst enn det andre. Slike blikkfang kan hjelpe til med å gjere «Super-Stein» populær blant ungane. I alle fall skal det ikkje stå på illustratøren.
Pirattvillingene 1 – Jakten på Den røde stjerne
av H.L Phoenix
68 sider
199 kr.
Kagge Forlag
Nesten like umiskjenneleg som stilen til Ida Neverdahl er den til Helge Lee, alias H.L. Phoenix: Store panorama, stjernerike himmelkvelvingar, skarpe kontrastar mellom mørke og lyse fargar, vridde trær, menneskefigurar med store hender, store føter og enten hengslete eller kraftig fysikk.
Som tittelen fortel, er dette ei bok om ein av dei mest klassiske barnefantasiane – Å vere sjørøvar. Okay, eg skal bruke ordet «pirat». For skuta som desse tvillingane siglar på går jo ikkje på vatnet i det heile tatt. Ei slags kosmisk utgåve av «Morfar er sjørøver», komplett med ein bestefar.
For første gongen sidan serien begynte kjem ikkje Arkin med nytt bind til våren, og det skuldast denne boka. Meldingane tyder uansett på at Lie får tid begge bøkene i år, og ein kan sjå at han har tatt nokre forsiktige tidssparande grep på denne. T.d. har tvillingane Tyra og Troy, altså hovudpersonane, Legofigur-ansikt. Slik serieskaparen nytter dette, verkar det heldigvis meir som eit kunstnarisk grep enn ein snarveg, og eit utval av fantasifigurar sørger for å gjere boka meir interessant av utsjånad. .
Sjølv om det er opptil fleire dramatiske agneblink i «Jakten på Den røde stjerne» har Phoenix’ illustrasjonar ein draumeaktig og sigen kvalitet som får den til å følast ganske trygg. Det blir mange dobbeltsider med piratskip som svever over himmelkvelvinga. Men historia er ambisiøs, og prøver konstant å engasjere ungane. Her er det endå meir handling enn Lee hadde høve til å illustrere. Fordi historia er så ambisiøs, har den sjølvsagt berre så vidt begynt på slutten av denne boka, men kapittel ein står ganske støtt for seg sjølv.
Artikkelen Serieskaparen og bildeboka stammer fra serienett.no.
]]>Artikkelen Tegneserieguiden til Helsinki stammer fra serienett.no.
]]>I likhet med Norge hadde finnene lenge et solid massemarked, der det var lett å skaffe seg tegneseriehefter i kiosker og dagligvarebutikker. Situasjonen i dag minner også litt om Norge, der synligheten er laber i kolonialbutikkene og man i større grad må oppsøke spesialbutikker og netthandel for å få tak i nyere utgivelser.
Tradisjonelt har finnene basert mange utgivelser på samtrykk. Dermed er mye av det som er utgitt av tegneseriehefter og album omtrent det samme som i Norge. Noen forskjeller er det selvsagt; Superhelttegneserier var for eksempel en større suksess i Finland enn i Norge. Derfor har man kunnet lese flere titler på finsk over flere år. Noen norske tegneserier er utgitt på finsk, men det spesielle er populariteten til Pyton. Under navnet Myrkky («gift») holdt det finske Pyton-bladet stand mye lengre enn i Norge, og en rekke tegneserier av Pyton-tegnere, for eksempel Kristian Walters, er kun utgitt i Finland. Walters laget tegneserier for Myrkky helt frem til 2008.
Med et slikt utgangspunkt er det greit å starte med en runde i finske antikvariater. Fennica Comics befinner seg et par trikkestopp fra undergrunnsstasjonen Hakaniemi på adressen Hämeentie 30. Dette er en tegneseriebutikk med et bra utvalg av finskspråklige tegneserier. Fantomet, western, Disney, superhelter og Conan er godt representert i butikken. Den fører også en rekke amerikanske blader og album. I tillegg finnes det også en del litteratur om tegneserier i form av både bøker og ulike tidsskrift. Inne i butikken er det trangt, men i hyller og kasser er det god orden. Det er lett å finne frem, og prisene virker greie ut fra et norsk utgangspunkt.
I gangavstand fra undergrunnsstasjonen og kjøpesenteret Kamppii finner man antikvariatet Libricon på adressen Fredrikinkatu 58. Her er det bedre forhold for tegneserier med et enda større utvalg. I likhet med Fennica Comics finner man massevis av finskspråklige tegneserier, men det er også en del nyere amerikanske tegneserier – både superheltmateriale og mer alternative tegneserier. En annen forskjell er at Libricon er bedre på svenskspråklige tegneserier, og det var en del interessant å finne der av både album og tegneseriehefter. Begge butikkene byr på god stemning og hyggelige ekspeditører.
I vanlige dagligvarebutikker er det få finskspråklige tegneserier å finne. Det kan minne litt om Danmark, der man omtrent bare finner Disney-materiale; Aku Ankka (Donald Duck) sammen med ulike Disney-pocketbøker. Tar man turen innom en bokhandel er sortimentet større, der man også finner tegneseriebøker. Mange av bokhandlene kan også by på en svenskspråklig avdeling.
For de som ikke mestrer finsk, er det en anbefaling å ta turen innom Akademiska bokhandeln i Keskukatu 1. Her er det et godt og variert utvalg av svenskspråklige tegneserier i tillegg til de finske. I tillegg fører bokhandelen et stort utvalg av nyere finske og svenske tegneseriehefter, slik at man for eksempel kan plukke opp både Fantomen, Bamse og Kalle Anka i svensk språkdrakt. Bokhandelen har også søndagsåpent, og med en glimrende plassering midt i Helsinki sentrum, er den lett å finne.
Enda er det flere spesialbutikker for tegneserier i Helsinki, men jeg har bare vært innom Fantasiapelit. Butikken befinner seg i kjøpesenteret Citycentre, som ligger like ved sentralbanestasjonen i Helsinki sentrum. Nærmeste undergrunnsstasjon er Rautatientori. Fantasiapelit er i likhet med Outland i Norge en butikk-kjede der man i tillegg til tegneserier blant annet også finner spill, kostymer og ulike leker. Hoveddelen av tegneserietilbudet er manga, men man finner også en god del engelskspråklige tegneserier. I tillegg til superhelter er det også mye tegneseriebøker fra både større og alternative forlag. Også Fantasiapelit har søndagsåpent.
Det nye hovedbiblioteket i Helsinki, Oodi, er vel verdt et besøk. Biblioteket ligger i gangavstand fra undergrunnsstasjonen Rautatientori. Som mange andre moderne bibliotek er det fokus på opplevelser og biblioteket som møteplass. Tegneserieavdelingen på Oodi er stor, og her finner man både finskspråklige tegneseriebøker og ulike utgivelser på engelsk og svensk. Bygget er lyst, trivelig og arkitektonisk pent. Som tegneserieinteressert er det lett å bruke mange timer på Oodi.
Finland har også tegneseriefestivaler, og den viktigste foregår i Helsinki. Vanligvis arrangeres festivalen i september, og messedelen er enorm. Den viser at en rekke moderne tegneserier utgis i finsk språkdrakt, og utvalget er mye større enn det vi får på norsk. Da jeg sist besøkte festivalen, var det først og fremst utvalget av fransk-belgiske tegneseriebøker på finsk jeg bet meg merke i. Festivalen har vanligvis spennende tegneserieskapere som gjester, og et generelt veldig interessant program.
Forsidebilde: Inngangspartiet til Libricon. Alle fotografier av Kristian Hellesund
Artikkelen Tegneserieguiden til Helsinki stammer fra serienett.no.
]]>Artikkelen Gudar i dårlege masker stammer fra serienett.no.
]]>Hadde eg vore ein eller annan sjef i Panini med makt til å godkjenne og avslå nye teikneseriekonsept for Disney, ville eg sagt: «Ein ung Magica som hovudperson i ein ny fantasyserie, seier du? Glimrande ide! Alle kjenner jo henne, og ho passar perfekt! Attpåtil er ho italienar, akkurat som oss! Rart vi ikkje har tenkt på det før.»
Hadde eg så blitt presentert for plottet ville seg sagt: «Så Magica kjem frå ein overklassefamilie av mektige hekser i ei verd av magi? Bra utgangspunkt, det! Ho går på ein magisk high school? Og ho blir arrogant og gjer ein store feil som ho må rette opp i? Og på same tid lærer ho kven dei verkelege vennene hennar er? Litt klisjéprega, men kan absolutt fungere. Dette har eg tru på! Vi gir den eit passe tjukt pilotalbum!»
Hadde eg så blitt presentert for skissene, ville eg sagt: «Kva i hulaste er det eg ser på her?»
Terry Pratchett skreiv ein gong at ber du folk om å førestille seg ein dyregud, førestiller dei seg nokon i ei dårleg maske. Folk er mykje meir kreative når dei skal førestille seg demonar.
Det er første problemet med å skulle gjere Magica Fra Tryll til ein helt i staden for ein demon. Ein endar opp med ei vanleg jente i ei dårleg maske.
For det må seiast med det same – 90 sider, og knappast ein einaste karakter i ei einaste rute ser ut som dei ikkje bruker lausnebb. Jo, dei har fuglestjertar, men det hjelper overraskande lite. Velkommen til uncanny valley, denne forunderlege dalen som ingen teikneserie eller animasjonsfilm forlèt med si kosmetiske ære i behald.
Her kan det vere naturleg å vise til ein annan gong då italienske Disney brukte andefigurane til å lage ein seriøs sjangerteikneserie, nemleg med Fantonald på 90-talet. Dette forsøket fungerte såpass bra som det gjorde fordi serien kombinerte superheltsjangerens estetikk og konsept med eit grafisk uttrykk som var solid forankra i ein stil fans kjente igjen frå dei vanlege Duck-seriane. Magica beveger seg famlande i ei grenseland melom italo-Disney, manga og europeisk naturalisme utan at nokre av stilartane ser heilt riktige ut.
Ikkje for det, serien har nokre visuelle løysingar som fungerer betre. Først og fremst omgjevnadene, med si blanding av drøymande abstrakte landskap og urban art deco. Fleire gonger mens eg leste prøvde eg å fokusere mest på bakgrunnen.
Serien tek seg sjølv ganske alvorleg. I kontrast til W.I.TC.H. , som kanskje er den mest naturlege inspirasjonskjelda å sjå til, er humoren i Magica lakonisk, tørr og sporadisk. Sett i isolasjon frå karakterdesignet (som openbert er litt for bunde av tonen i serien) er det ikkje eit stort problem. Tvert om er det i tråd med Magicas karakter at ho er sjølvhøgtideleg og ærleg tala litt usympatisk, sjølv når ho er helten. Det gjer berre overgangen hennar frå «standard» Disney/Ducks-teikneseriar meir truverdig.
Men det tvingar fram spørsmålet, er dette «vår» Magica? Er dette å oppfatte som ein prequel? Eg trudde først nei, men nokre vage hint tyder på kanskje. «Magica og Dommedagsboken» har ei avslutting som opnar for at kva som helst kan skje herifrå. Eit lurt trekk, for så interessant og spennande er ikkje high school-utgangspunktet. Ikkje at eg trur neste bind straks vil leie Magica til Pengebingen. Men kanskje til Vesuv. Og i det lange løp spekulerer eg på om forfattarane planleggar å gi Magica Fra Tryll eit revisjonistisk motiv for å vere så fiksert på å få tak i lykkeskillingen. Ein svakt fundert revisjonisme i så fall, som ein halvtygga fan-teori. Men akkurat nå er nysgjerrigheita på dette ein av få ting som kan gjere meg interessert i å vende tilbake til serien.
Magica og dommedagsboken
Produsert av Arancia Studio
Skrive av Mirka Andolfo og Luca Blengino, teikna av Greta Xella
Fargar av Francesca Carotenuto
Omsett av Øyvind Sagåsen
100 sider
129 kr.
Egmont
Bokhandelutgåve er tilgjengeleg.
Artikkelen Gudar i dårlege masker stammer fra serienett.no.
]]>Artikkelen Ein flamme av von i mørkeret stammer fra serienett.no.
]]>Det er berre plass til så mange konfliktar i hovudet samtidig. Medan blikka våre no er retta mot Gaza og Ukraina, er det lett å gløyme at Kashmir, i følgje FN ein av verdas farlegaste stader, har vore i ein opprivande og blodig konflikt i 77 år. Regionen har vore delt mellom Pakistan, India og Kina sidan oppløysinga av Britisk India i 1947, og i midten står folket splitta mellom å ønskje om sjølvstende og lausriving, særleg frå India. Malik Sajads teikneserie Munnu: En gutt fra Kashmir er ei delvis sjølvbiografisk oppvekstskildring frå indiskokkupert Kashmir som er eit rop frå denne litt gløymde konflikten.
Munnu er ei mangefasettert forteljing som leikar seg med fleire sjangrar. Boka kan bli lesen som eit politisk innlegg, ei innføring i kashmirkonflikten og ein fabel, men i kjerna ligg ei danningshistorie. Hovudpersonen Sajad, kalla Munnu («den yngste»), deler namn med forfattaren, men er konsekvent omtala i tredjeperson, noko som skapar ein distanse mellom avsendar og karakter. Malik Sajad har også sagt boka er litt sjølvbiografi, litt fiksjon og litt dokumentar.
Hovudpersonen veks opp under den brutale indiske okkupasjonsmakta på nittitalet. Han er som barn flest, nysgjerrig, rampete, kreativ og naiv, og han er meir oppteken av å teikne enn å forstå den mørke og farlege verda han lever i. Kvardagen er prega av portforbod, valdelege identifiseringsaksjonar, drap og terror, men også ein varm og støttande familie. Bakgrunnen for konflikten blir ikkje presentert før lesaren er over halvvegs i boka då barnet Munnu, som no er ungdommen Sajad, sjølv vaknar opp og set seg inn i konflikten etter at redaktøren i avisa han teiknar for oppmodar han til det. Det kan kanskje opplevast som frustrerande å lese om ein okkupasjon ein ikkje heilt skjønar over så mange sider, men når lesaren får følgje Sajads eigen utvikling blir det lettare å setje seg inn i korleis eit barn opplever ein okkupasjon. I denne delen av boka blir det politiske meir eksplisitt, delvis fordi konflikten blir løfta meir i framgrunnen, delvis fordi Sajad får ei større innsikt i kor lite verdssamfunnet forstår og bryr seg om Kashmir. Samtidig oppdagar Sajad utanlandsk litteratur, til dømes Joe Saccos dokumentariske teikneseriar, og let seg inspirere til å fortelje folket si historie før han til slutt skjønar at hans eigen forteljing er folket si historie, og at denne har vel så mykje kraft.
Det kasjmirske folket teikna som Kashmirs nasjonaldyr, hangulhjorten, som er utryddingstruga grunna krigføringa og avskoginga i regionen. Alle andre er teikna som menneske. Koplinga til Art Spiegelmans Maus, der jødane er teikna som mus, er med andre ord tydeleg. Ideen er god, men gjennomføringa fungerer ikkje alltid like godt. Det er nemleg vanskeleg å sjå forskjell på karakterane, noko som gjer at identifikasjon og sympati kan vere svakare enn det som er hensikta. Kasjmirarane er teikna i ein tresnittstil, ein hommage til faren til hovudpersonen sitt arbeid som kunsthandverkar, og gir dei såleis ein eigenart. Massen av svarte hjortedyr i tresnitt er eit bilete på einskap og på menneske redusert til statistikk, men ein tek seg likevel i å sakne tydelegare individ.
Konflikten i Kashmir er ikkje regional, men internasjonal, seier hovudpersonen på eit tidspunkt. Boka, som er den første teikneserieboka frå Kashmir nokon sinne, er ikkje utgjeven i heimlandet eller i Søraust-Asia enno, noko som understrekar det internasjonale aspektet. Når Sajad mot slutten møter representantar frå EU som vil høyre kva unge kasjmirarar har å seie om konflikten, blir han møtt med falske smil og tomme lovnader. Alt han får ut av møtet er ei solcelledriven lommelykt, som om det er nok til å leie han ut av mørkeret.
Det er likevel ikkje berre mørker i teikneserien. Munnu er også ei varm og overraskande morosam forteljing som ber i seg ein flamme av von, utan at ho er belærande. Fokuset på familien gjer boka universell, sjølv om den kasjmirske erfaringa på inga måte er det.
Munnu – En gutt fra Kashmir
Av Malik Sajad
Omsett av Anne Bakkevik
352 sider
369 kr.
Spartacus
Artikkelen Ein flamme av von i mørkeret stammer fra serienett.no.
]]>Artikkelen Søt og stridig stammer fra serienett.no.
]]>I ein fredeleg skog bur Harepus og venene hans, ekornet Nøtte og grisen Gris. Ein dag fell ein romsonde ned i skogen og apen Apekatt kjem ut. Britiske forskarar har skote opp ein romsonde med apekatten for at den skal reise til ein anna planet og ta styringa der, men romsonda kom seg berre over neste ås og forskarane gir opp. Apekatt har store planar om å ta styringa over skogen, men hamnar raskt i konflikt med Harepus og venene Gris og ekornet Nøtte og dermed er showet i gang.
Oppsettet er likt for dei fleste historiene. Apekatt prøvar å ta over skogen og å skremme vekk Harepus og dei andre dyra. Ein viktig grunn til at han kan prøve igjen og igjen, er at han har hjelp av Stinki, eit smart og teknisk talentfullt stinkdyr.
Bunny vs Monkey, eller «Apekatt mot harepus» som det heiter i den norske oversetjinga (sjølv om den engelske tittelen framleis står på permen), har gått i The Phoenix, eit britisk vekentleg teikneserieblad for barn i rundt 10 år. Vigmostad & Bjørke gir no ut første bind i serien, bind 2 og bind 3 er varsla på norsk seinare i år. Så langt har 9 bind kome ut på engelsk, og forlaget har nok å ta av framover.
Teikneseriar har i dei seinare åra blitt presentert som ei mogeleg løysing på å få barn og unge til å lese meir. Kanskje la dei som slit med lesing finne seg ein teikneserie, og så skal problemet vere løyst. Så enkelt er det nok ikkje alltid, men Jamie Smart seier i eit intervju med The Bookseller – “Det er vanskeleg å slå fast heilt spesifikt kva som er så briljant med teikneseriar fordi det er eit så instinktivt medium. Det er så umiddelbart, så klart og fargerikt og du treng ikkje noko forståing, nødvendigvis, for korleis teikneseriar fungerer. Det er som ei blautkake i trynet, eit umiddelbart treff og eg trur det er difor barn responderer så lett på det”.
Så lenge ein veit serien handlar om striden mellom Apekatt og Harepus, kan ein lese den utan nokon nærare introduksjon av karakterane. Generelt er kapitla ganske korte, og kan stort sett lesast uavhengig av kvarandre. Eit bind inneheld alle episodane Jamie Smart har teikna i løpet av eit år, så ein kan dermed følgje utviklinga over tid.
Teiknestilen og historiene ber litt preg av at dei opprinneleg blir utgitt vekentleg, med raske strekar og korte historier. Stilmessig er det enkelt, med lite fokus på detaljar og bakgrunnar, men med så mykje action at ein rekk ikkje å leggje merke til det i større grad. Utsjånaden til karakterane er ganske enkle, runde former og lett gjenkjennbare trekk. Augene er berre svarte strekar og kjenslene som den enkelte karakteren uttrykker, er lett synleg.
Visuelt er kvar rute metta av mange og sterke fargar. For denne anmeldaren blir det nesten for mykje, ein saknar stader å kvile auga på. Men yngre lesarar vil nok derimot setje pris på det lettbeinte uttrykket og at episodane stadig dreg ein vidare i eit høgt og forrykande tempo, litt som å lese ein teikneserieversjon av ein video på TikTok.
Det er mykje fysisk humor i episodane, slapstick med ting som kræsjar og eksperiment som slår feil. I tillegg er serien er rik på ordspel og underfundige kommentarar. Dialogen går ofte litt på kryss og tvers, og det blir mykje humor av sånt. Som når når Stinki spring forbi og Harepus lurer på kor han skal i slikt hastverk og Stinki svarar «Ingenting! Ingensteds!», medan Nøtte og Gris kjem springande forbi i neste rute og Harepus lurer på kva som foregår og svara er «Vi ble forklart det» og «Men vi har allerede glemt».
Forlaget sel inn serien som «perfekt for fans av Hundemannen». Dette er noko vi har fått høyre ganske ofte, men for «Apekatt mot harepus» passar det godt. Serien rettar seg mot dei som kan lese sjølv og vil ha noko morosamt, og her vil det nok gå rett heim.
Bunny vs. Monkey 1 – Apekatt mot Harepus
Av Jamie Smart
Omsett av Johannes Refsdal
256 sider
199 kr.
Vigmostad & Bjørke
Artikkelen Søt og stridig stammer fra serienett.no.
]]>Artikkelen Inn i terra incognita stammer fra serienett.no.
]]>Dei erfarne serieskaparane Tom Taylor og Jon Sommariva står bak Aldriøya. Begge er frå Australia, men serien har ein internasjonal kjensle1. Ikkje berre grunna det fleiretniske karaktergalleriet og ved at historia raskt fjernar seg frå si jordiske setting, men også fordi begge serieskaparane har erfaring frå store amerikanske forlag som Marvel og DC.
Handlinga tek utgangspunkt i Peter Pan, og startar når Paco, Pans einaste overlevande menneskevenn, finner ein ny gjeng med gatebarn (vel, strengt tatt bur dei i ei campingvogn på dynga) som han trur er dei rette til å overta Aldriland (her: Aldriøya). Her viser han dei korleis dei kan få sine eigne superkrefter og kanskje kan gjere eventyrlandet til sin heim. Men like utanfor lurar ein mystisk ny sjørøvarkaptein.
Aldriøya er eit døme på det eg vil kalle Disney/Public Domain-faktoren, dvs. når ein historie utnyttar ein premiss som er i public domain, men er gjort særskilt kjent av Disney. I seg sjølv er det ikkje noko galt med det, men etter mi meining stiller det utgangspunktet høgare krav til å finne ei original tolking. «Aldriøya» oppfyller dei krava. Den legg til grunn at Peter Pan er kanon, og bruker mykje frå kjeldematerialet, men fokuserer på nye og varierte karakterar, og blandar sjangrane.
Serien er i stor grad eit produkt av 90-talet. Ikkje fordi boka først kom ut då, den er langt nyare, men fordi den er så tydeleg påverka av kva serieskaparane vaks opp med, og kva dei truleg såg til då dei lærte sitt fag. Karakterane er mildt karikerte med slengete fysikk, animeauge og markerte ansiktstrekk,. Kostyma fangar mykje av personlegdomane deira. Ruter og sekvensar er dynamiske, skiftande i utforming og arrangement. Heilsidene har ein fantasirikdom som tek pusten frå ein. Fargane er skarpe, klare og djupe. Historia er mørk og dramatisk nok til å vekke fascinasjonen hos særskilt større barn, og mykje av viddet er tilsvarande mørkt. Humoren er for sin stor del slagkraftig replikkbasert.
Aller mest minner serien meg om Terra Incognita (2000-2002)2, bladet som samla nokre av dei betre (i alle fall dei betre teikna) «all ages»-seriane innan fantasy, action og superheltar frå 90-talet. Aldriøya tel som døme på alle tre sjangrane. Drygt 20 år sidan, javel, men når eg ser Aldriøya føler eg at bladet fanga opp ein tidlaust snert og kraft som serieskaparane fører vidare her.
Med 90-talssteminga kjem også dei noko klisjéprega «edgy» figurane, særleg Tingeling. Ho er tøff, frekk, humørsjuk, bannar så det kostar, og for sikkerheits skuld er ho skalla og tatovert. Eg kunne vore meir kritisk til dette, hadde det ikkje vore for at ho var slik i originalversjonen og (bortsett frå det med skalla og tatoveringar). Så det er nærliggande å tru at Tom Taylor berre har gjort ordentleg research. Dessutan har ho, når det kjem til stykket, meir djupn enn dei fleste av karakterane.
Det er nemleg litt for mange karakterar og handling til at vi rekker å bli særleg godt kjente med dei fleste (seks barn og ungdommar, pluss «dei lokale»), Ungane er actionfigurar; i stor grad blir dei definert av sine superkrefter, og av kva dei kler seg i. Eg greidde ikkje å feste meg ved namnet på nokre av dei, og same kva eg elles roser serien for, er det eit lite problem. Kanskje kunne historia tatt seg litt lenger tid på dynga for å gjere oss kjente med ungane. Taylor kunne knappast gjort det tydelegare at han det travelt med å få dei til Aldriøya. Best kjent blir vi med Gracie, det arketypiske yngstemedlemmen som er så uskuldig, nysgjerrig og frustrerande søt at serien både bør og vil vitse mykje med det.
Omsetjinga er prega av eit munnleg språk som passar godt til heile gjennomgangstonen i serien. Einaste detaljen eg er usikker på, er omsetjinga av «lost children» med «fortapte barn». Heiter det ikkje vanlegvis bortkomne barn i Peter Pan? Fortapt gir andre assosiasjonar.
Ei lita åtvaring. Dette er ei avslutta historie. Ja, eg veit det , vanskeleg å fatte, ikkje sant? Og det meiner eg ikkje heilt sarkastisk, ein gong. Før sjette og siste kapittel var eg veldig usikker på kva retning teikneserien skulle ta. Så, i sjette kapittel, skjer mykje som eg ikkje kan røper her, men som går djupare inn i mytologien og gir soga ei fullgod avslutning Slutten har eitt element som sikkert var meint å vere, ikkje berre overraskande, men også rørande, men som eg syntest kom ut av ingen stad, og ikkje tilførte historia stort. Så mykje skadar den likevel ikkje heilskapsinntrykket.
Kanskje er ikkje dette alt. I eit intervju omtalar serieskaparane «De utvalgte» som «first installment». Likavel, noko hint om at «bok to» er på veg har eg ikkje funne, så vi bør nok vere tolmodige. Enn så lenge er sluttresultatet eit fargerikt og actionfylt godnatteventyr for større barn. Reisa er større, men målet er det same.
Aldriøya – De utvalgte
Skrive av Tom Taylor, teikna av Jon Sommariva, fargelagt av MsassyK, Vaneda Vireak og Jean-Francois Beaulieu.
Omsett av Øyvind Lysebo Ekelund
194 sider
299 kr.
Bonnier Norsk Forlag
Artikkelen Inn i terra incognita stammer fra serienett.no.
]]>Artikkelen Den ukjente skandinaven stammer fra serienett.no.
]]>Typisk for mange av de første amerikanske avistegneseriene, var måten de speilet samfunnet på begynnelsen av 1900-tallet. De omhandlet scener fra dagligliv, man fikk skråblikk på politikk og stadige antydninger til tidstypiske hendelser. Skildringer av innvandrermiljøer var typisk. Fra denne tiden kjenner norske lesere selvsagt best tegneserier som «Knoll og Tott» av Rudolph Dirks (og senere Harold Knerr) og «Fiinbeck og Fia» av George McManus. I sin opprinnelige form i USA, er dette tegneserier som tar for seg innvandrergrupper i USA. Familien Katzenjammer i «Knoll og Tott» snakker en blanding av tysk og engelsk og hele tiden er det referanser til Tyskland og tysk kultur. På samme måte er «Fiinbeck og Fia» preget av et irsk innvandrermiljø. Dette er noe som har falt bort i de norske oversettelsene. Knoll, Tott og kapteinen snakker like godt norsk som de øvrige tegneseriefigurene, og i «Fiinbeck og Fia» er det irske islettet forsvunnet (corned beef med kålstuing er blitt til sprengt oksebryst med spisskål), slik at det først og fremst er klasserollene som står i sentrum og ikke nasjonalitet.
I de ulike tegneseriene finner vi en rekke ulike nasjonaliteter. Da Knoll og Tott bodde i en amerikansk småby, gikk brødrene i klasse med gutter av ulik etnisitet. I mange slike tegneserier patruljerte politimenn med irsk bakgrunn i gatene (selveste politimester Fiks heter egentlig O’Hara), og det var ikke uvanlig med kjøpmenn av italiensk herkomst og vaskerier drevet av kinesere. Selvsagt dukker det også opp skandinaver i slike tegneserier. For eksempel hadde kapteinen i «Knoll og Tott» en svenske i mannskapet sitt på fartøyet Prosit, og guttene irriterer blant annet på seg en danske i en tidlig sekvens.
Skandinaver som hovedpersoner i amerikanske avistegneserier er det færre av. «Han Ola og han Per» av Peter Julius Rosendahl gikk i den lille norskspråklige lokalavisen Decorah-posten fra 1918 til 1935 uten særlig oppmerksomhet i det engelskspråklige miljøet. Da var det annerledes med tegneserien om Yens Yensen av Roy W. Taylor. Taylor laget tegneserien, som noen ganger omtales som «Yens Yensen, Yanitor» eller «Yanitor Yens» for avisen New York World i perioden 1906 til 1912. Tegneserien ble også syndikert til flere andre amerikanske aviser, så i sin tid må den regnes som en tegneserie med en stor leserkrets.
Hovedpersonen i tegneserien er den skandinaviske Yens Yensen. På samme måte som i andre skildringer av etnisitet i datidens tegneserier, er det en del fordommer som kommer frem. Bare navnet på hovedpersonen og tegneserien sier sitt. Det er typisk for skandinaver å ikke uttale den stemte j-lyden på en god måte på engelsk. Dette ser vi også i replikkene til Yens Yensen. Han snakker gebrokkent, og det er vanskelig for ham å uttale blant annet w-lyd og stungen d-lyd på engelsk.
Yens Yensen selv er en lang og hengslete mann med stor bart og forkjærlighet for piperøyking. Han bor sammen med kone og tre barn, som alle snakker engelsk med skandinavisk aksent. Den ene sønnen, Ole, er ofte med Yens på arbeid. Yens er egentlig vaktmester i en bygård, men hele tiden er han på utkikk etter ekstra inntekter. I enkelte sekvenser fremstår han som lat, men samtidig er han oppfinnsom og kreativ i måtene han løser de ulike oppdragene han tar på seg. Ikke alt det han finner på går bra, og Roy W. Taylor var ikke redd for å blande inn slapstickelementer og la Yens Yensen bokstavelig talt gå på en smell.
Roy W. Taylor var født i 1876 i Richmond, Indiana. Lite er kjent om ham, men vi vet at han tok tegneoppdrag for aviser som Chicago Daily News, New York World og Philadelphia North American. I 1901 startet han opp tegneserien «Brainy Bowers», før han året etter begynte å jobbe med «Yens Yensen, Yanitor». Dette skulle bli hans største suksess som tegneserieskaper. Taylor laget også andre tegneserier på samme tid, og flere av dem hadde hovedpersonen Looie. Etter at tegneserien om Yens Yensen ble lagt ned i 1912, fortsatte Roy W. Taylor med blant annet «Unlucky Looie» frem til 1914. Da døde serieskaperen av en leversykdom.
Ingen av tegneseriene til Roy W. Taylor er samlet i ettertid. «Yens Yensen, Yanitor» er ikke nevnt i litteraturen om tegneserier på norsk utenom en kort referanse i Horst Schröders bok «De første tegneseriene» fra 1982.
Denne artikkelen sto på trykk i Sydvesten 22. februar 2024, men teksten er bearbeidet for Serienett.
Artikkelen Den ukjente skandinaven stammer fra serienett.no.
]]>Artikkelen Hushjelpenes mysterier stammer fra serienett.no.
]]>Allerede ved første blikk overrasker It all ends with me og See you again, maybe med de dype ulikhetene mellom dem. Mens den første er et rent svart-hvitt tegneserie som virker en smule mer tradisjonelt lagd, er den andre preget av digitalt arbeid, og kanskje mer fengende for yngre lesere. Vivian Nguyen er en eklektisk kunstner som behersker ulike teknikker og har erfaring fra forskjellige felt innen illustrasjon. Da er det ikke så overraskende hvis hun tilpasser tegnestilen til fortellingen.
Vi ser på det to bøkene Nguyen har laget og utgitt hittil.
______
En hushjelp er en av de viktigste karakterene i begge bøkene, noe forfatteren hevder er bearbeidinger av hennes egne erfaringer. De to hushjelpene spiller imidlertid vesentlig forskjellige roller.
I See you again, maybe befinner vi oss i en slags overnaturlig verden, der ting skjer uten at vi helt forstår hvorfor, nye karakterer dukker plutselig opp, og omgivelsene forandrer seg fra den ene scenen til den andre. Leseren føler en slags ubehag, men fortellingen blir aldri skummel eller truende, og ingen av karakterene er direkte utfordrende. Etter hvert får leseren flere og flere svar, og den åpne avslutningen gir en følelse av håp og forventninger.
Tegnestilen er godt definert, men om man sammenligner med andre av Nguyens verker virker den noe eksperimentell. Både fargene, skyggene og selve streken er annerledes. Kanskje prøver Nguyen å gå alternative veier, kanskje røver hun å finne en mer effektiv måte å jobbe på. Skygge- og fargeleggingen gjenspeiler stemningen i de ulike situasjonene: det er mørkere når vi er usikre om hva som foregår, men lyset og trygghet er tilbake når verden virker normal og virkelig.
Vi ser at det er en god tegnerhånd bak, men detaljer og presisjon er lettere å finne i bakgrunnene enn i karakterene, som virker litt preget av hastverk. Selv om jeg antar at dette et bevisst stilistisk valg. Dynamikken i sidene er velfungerende, historien flyter godt og det er spennende å følge med det som skjer i hver scene.
_____
I It all ends with me er både skyggene og stemningen mye mørkere. Som forfatteren selv påpeker, er dette ment å være en grøsser. Med karakterer som er tatt rett ut av et mørkt eventyr (Nguyen hevder selv at hennes første tanke var å tegne klær fra den viktorianske tiden, men at hun la den fra seg ganske tidlig og valgte å gå for en mer fantasy-preget stil), må ikke leseren tro på alt hen ser.
Skal innrømme at når jeg hadde lest hele tegneserien, gikk jeg tilbake til de første sidene, og da måtte jeg tolke det jeg hadde lest på nytt, for å knytte alle trådene. Bra jobbet! Historien utvikler seg smidig, og mens vi sakte forstår hva som egentlig foregår, fordyper vi oss gradvis i den psykisk syke verden som ligger bak hendelsene.
Tegnestilen er altså vesentlig annerledes enn i See you again, maybe, selv om det er lett å se at samme hånd har lagd begge (blant annet fordi figurene er todimensjonale, bortsett fra skyggen under kjeven). It all ends with me er mye mer detaljert og tradisjonelt lagd enn den første, både karakterer, bakgrunner og skygger. Selve manuset har samme kvaliteter som See you again, maybe, samme gode flyt og oppbygging.
Det slår meg er at arbeidet med denne boka virker mye mer grundig, med mer kjærlighet i selve streken. Kanskje hadde serieskaperen mer tid enn antatt for å ferdigstille denne, da hun valgte å finpusse den i stedet for å starte en hel ny tegneserie, men resultatet var utmerket.
_____
Jeg ser både talent og dyktighet i Nguyens arbeid, og håper virkelig at det kommer mer fra henne. Selv om disse tegneseriene kan virke litt umodne, regner jeg med at utfordringen lå i tidsmangel forårsaket av en fullpakket og stressende hverdag.
See you again, maybe av LaweyD
132 sider
It all ends with me av LaweyD
122 sider
£ 17 per stk
Egenutgivelse
Artikkelen Hushjelpenes mysterier stammer fra serienett.no.
]]>